Vi legger bak oss noen Mile i denne leiebilen som tar oss rundt til ukjente steder i Skottland. Kapteinen er en dyktig sjåfør som kjører stort sett greit på venstre side av veien, og mannskapet har begynt å slappe litt mer av. Det kommer færre kommentarer og utbrudd fra passasjersetet til kapteinens store fornøyelse.
Veiene er omtrent som norske veier, stort sett ikke så innmari god standard. Kan hende de er hakket smalere, og stort sett enda mer gjengrodde, og enda litt mer hullete.. Trærne henger over veiene mange steder, og mange steder der en kunne hatt fin utsikt ser en rett og slett…. ja, trær!
Andre steder er det så nakent og goldt at det jammen er kjedelig det og. Kan jo hende at vi er godt vant også da.. Vi har jo innmari mye og flott natur på Sunnmøre da.
Den ene dagen forsvinner fortere enn den andre, og til tider er vi usikre på hvilken dag det er når vi prøver å booke/finne oss overnatting for natten. Vi liker jo å ta ting som det kommer og å være fri til å bestemme hva som skal skje rundt neste sving. Ikke alltid like smart, hvert fall ikke når det er veeeeldig mange som reiser rundt i Skottland for å gå på turer rundt om i Høylandet på denne tiden av året.
Men etter å ha kjørt fra Edinburgh her om dagen, så havnet vi i Stirling. I sona her hadde vi sett at det skulle være et slags tårn et sted, men først trengte vi å finne noe å spise. Etter flere forsøk og feilkjøring så kom vi oss til slutt inn i et parkeringshus. Mens vi kjørte feil noen ganger hadde vi allerede dømt denne byen til noe kjedelig, så jammen ble overraskelsen stor da vi kom oss ut av det kjøpesenteret og gikk rett ut i en småkoselig gågate. Også her var det fine, gamle bygg, og plutselig var vi nesten fengselet.
Fant til og med statuer av oss selv når vi blir en smule eldre.
Så fant vi til slutt det tårnet, Wallace Monument, etter en liten spasertur gjennom skogen. Kapteinen som er litt tøffere enn mannskapet tok også turen opp de smale trappene i tårnet for å se på utsikten og innholdet i tårnet.
Moralen er: Alltid gjør som kona di sier, ellers ser du hva som kan skje!
Ardlui – mer som et hull i bakken. Hvis noen lurer på hvordan vi da kunne finne det… Jo, når kapteinen bruker Google maps, og ser et sted med masse båter. Da tar vi en omvei på jakt etter noe som sikkert er et koselig sted. Blir litt lang i maska og, når stedet inneholdt kun et hotell og noen hytter… Vi snudde bilen raskt og satte kursen mot opprinnelig sted.
Siden det ikke var noe hyggelig sted å se, det Google maps stedet, så kjørte vi til Oban. Her hadde vi booket et rom i farta, for det er utrolig lite ledige rom å få tak i. Når en ikke sjekker helt hva en booker, men er mer opptatt av å komme under 7000 kr for natta, ja da hender det en blir litt overrasket underveis. Vi hadde altså booket et “boxroom” i en del av et fiskemottak på kaia. Det luktet så klart ikke noe annet enn fisk, og der stod vi da… i fiskelukta og ikke kom oss inn i bygget. For slike “boxroom” de har visst ikke betjening, og når “koden” på mail ikke virker, da blir det jammen litt krøll. Men etter en lang telefonsamtale på engelsk så klart, kom vi oss til slutt inn i bygget.
Etter å endelig fått kode og kunne tørre å forlate rommet, var vi på jakt etter mat. Det var blitt sent og alt var stengt ble det sagt. Men plutselig fant vi et slitent lokale med fantastisk hyggelig betjening og nydelig indisk mat. Mutters alene i restauranten var vi også, men det gjorde ikke noe i det hele tatt, for dette var den beste indiske maten vi har spist.
Dagen etter fikk vi sett at dette var en liten og koselig, men småsjabby by.
På toppen av en høyde i Oban hadde en eller annen fyr for lenge siden bygd et colosseum til minne for en eller annen.
