22.-24. september

Noen ganger, eller kanskje ganske ofte når en bare får tenkt seg om, så vet en ikke helt hva neste dag vil bringe. Sånn er det her også, og til tider er vi ganske ubestemmelige, men andre ganger, ja da skjønner vi liksom ikke noe, for da er vi så impulsive at en lurer på hva som traff en…

Og impulsive, det må en vel kunne si at vi var da vi fikk det for oss at en fredag med avspasering det passet fint for den som ikke jobber turnus med fri fire uker i strekk (!). Den stakkaren som ikke jobber turnus hadde vært på jobbreise noen dager og kom hjem torsdagskveld, og da, ja da satte vi i gang med googling på hva og hvor en kunne finne på å tilbringe helgen. Ønskene (og forventningene) var godt vær, fysisk aktivitet og bare kose seg. Flere forslag kom på bordet, som sykle Rallarvegen og gå Aurlandsdalen, fjelltur sona Gol eller Vågå eller hva med hyttetur i Tafjordfjellene. Værmeldingene var så som så flere steder, med noe regn og en god del vind. Hva skulle vi finne på?

Av en eller annen grunn kom Tour de Dovre opp på bordet. Det kunne vel være en fin tur på elsykler, vel. Ringte litt rundt for finne ledig overnatting der vi slapp å sykle med svære sekker med telt og soveposer. Fullt grunnet fuglehundsamling på det foretrukne stedet på Hjerkinn… Hmmmm hva nå? Men rundt kl 22 hadde vi endelig funnet oss et  ledig rom på et motell på Hjerkinn, og hadde lagt en tålelig plan for hvordan komme oss gjennom Tour de Dovre. Hadde vel og merke noen telefoner som måtte tas dagen etter for å finne ut om det var mulig å få ladet syklene i Grimsdalen.

Siden det var blitt så sent torsdagen, ble det pakket på fredagsmorgen og syklene ble lastet på bilen og vi var på vei. I 1330 tiden var vi ankommet Dombås, regnet var akkurat over og sola viste seg akkurat slik som værmeldingene hadde sagt. Alt lå til rette for en fantastisk og lett (!?) tur på elsykler rundt Dovre.

Det er faktisk en ganske så god beskrivelse på det store internettet når det gjelder Tour de Dovre, og det stod spesifikt at en ikke måtte brenne alt kruttet i bakkene opp fra Dombås. Selv med elsykler var det forholdsvis tungt, veien var gruset og stedvis med større pukk, og det ble fort på tide å få av noen av klesplaggene.

Det var ikke så stritt oppover bakkene med denne stakkaren som hadde tatt avspasering. Godt han med 4/2 turnus er både tålmodig og støttende, aldri kommer det noe om å skynde seg eller å ta i litt mer. Smått om senn kom vi oss oppover det som var de verste bakkene, og siden vi var på tur og sola skein, så var det greit med lunsj der veien endelig ble litt flatere.

Det gikk lettere etter lunsj, veien var bedre å sykle på og det var rett koselig å bare suse avgårde på syklene i høstfjellet på Dovre. Nå var det vel og merke ikke så innmari mye høstfarger annet enn i bakken, for alle trærne var allerede tomme for løv.

På en rasteplass ved veien var det et skikkelig flott utkikkstårn, og jammen traff vi ikke sulaværinger her, og med gode tips om muligheten for å se moskus på turen syklet vi videre.

I et veikryss var det ikke tvil om hvilken vei vi skulle taEtter mange pauser og fotopauser var vi endelig fremme på Hjerkinn.

Overrrasket over hvor mye hardere enn vi hadde tenkt dette strekket var, for rundt 3 mil på sykkel er jo ikke så langt – sånn ca bare tur/retur Vegsund – Langevåg og det strekket har jo vært syklet før. Men det var godt å stige av syklene, finne en stikkkontakt for lading og strekke seg ut. Middag og noe godt i glassene gjorde susen etter timer i frisk luft, og gjett om vi sov godt da?!

Lørdagsmorgen våknet vi til kalde sykler, og de bilene som stod på parkeringsplassen hadde is på vinduene. Jammen godt vi hadde tatt med votter og godt med klær!

Vi hadde dagen i forveien sjekket at det ikke var mulig å lade syklene på Grimsdalshytta der vi skulle overnatte denne natten. Så her var rådyrene gode, for det var da muligens ingen mulighet å lade før vi kom ned til Dovre igjen. For å være på den sikre siden valgte vi å sykle de 3 milene fra Hjerkinn til Folldal langs hovedveien for å se om vi kunne klare å unngå å bruke/bruke minimalt med batteri. For de som ikke har prøvd og tror at det å sykle på elsykler bare er enkelt, så ta en tur på syklene uten å  benytte batteri da! Syklene er tunge, og en må trø hele tiden, særlig den som hadde avspasert dagen i forveien. Turnuskaren har større hjul og triller lettere, og etter noe som kanskje oppleves som syting fra damen som avspaserte så kom det etterhvert fra han: “Eg e veldi gla det var like mykje din ide å ta dinna turen, at det ikkje var eg som pressa deg!”

Ikke at turnuskaren ikke kjente turen til nå i kroppen altså, han klagde over “skikkelig vondt i ræven” for han hadde ikke utstyrt seg med ekstra polstring på setet slik som avspaseringsdamen hadde gjort.

Og han var skikkelig glad da vi var vel fremme i Folldal, for der var det jammen en sportsbutikk som solgte ekstrapolstring til sykkelsetet (!) Vi hadde syklet tre mil uten å knapt benytte batteriene, og da var gjorde det seg med beinstrekk og lunsj.

Må vel innrømme at en kan bli litt lang i maska da en på vei til butikken plutselig ser det svære skiltet som skilter med at “Her kan du lade elsykkelen din”. Vi kunne syklet den opprinnelige ruten og fått ladet syklene her!

Jaja, det var jo for sent nå, så en fikk bare glemme det så fort som mulig. Da var det bedre å konsentrere seg om lunsj, og du vet, disse brødskivene med salami, de smaker så innmari mye bedre ute i friluft og særlig når en endelig får hvilt både “ræven” og låra.

Men til tross for brødskivene med salami, og posen med smågodt vi anskaffet i Folldal, var det tungt å starte på resten av dagsetappen. Det gikk skikkelig trått, særlig med den dama altså. Vi var jo fortsatt der at vi måtte spare på batteriet, og det var lite nedoverbakker å kunne “hvile” på.

Vi ble syklet forbi flere steder, og gjerne av spreke syklister uten elsykler. Men da to damer med crocsene festet på utsiden av sekken syklet forbi oss i en pause, ja da fikk dama blod på tann. Det var fullt på forbookingen av senger, og vi var usikre på hvor mange senger som kunne være ledig. Så da bare satte dama på batteriet og lot flettene flagre i vinden, for her skulle vi hvert fall forbi disse to damene. Tunuskaren sleit med å holde følge, og lurte på hva som hadde gått av denne dama (han hadde ikke satt på batteriet).

Vi fikk sengeplass og alt var bare velstand. Det var en del andre folk på hytta, og med senger der det var fire og fire i hver etasje, så lå det an til å dele seng med mange andre 😉 😀

Etter å ha laget oss middag, spilt noen runder med kort og pratet med de andre som var på hytta, var det ikke til å skjule at gjespene kom tettere og tettere. Turnuskaren lurte om det snart var sengetid, og sjekket klokka.. 1930!!! Det var vel i tidligste laget også for slike sprekinger som hadde vært ute og syklet hele dagen. 6 mil på sykkel denne dagen kjentes, både i rumpe og lår, men ikke noe mindre i resten av kroppen.

Var litt skeptiske om det var mulig å sove i dette rommet der det var plass til 16 personer, men med så mye frisk luft som vi hadde fått denne dagen, så sov vi som noen steiner helt til en eller annen sin vekkerklokke ringte kl 0600. Takk og lov så snek de seg stille ut, og vi sov videre en stund til.

Med så mye folk på hytta, orket vi ikke begynne med frokost og oppvask, så vi tok en kattevask, kledde oss godt og kom oss på syklene igjen. Denne søndagen var det rundt 2 grader og veldig mye vind, så det var jammen godt vi hadde klart å å med oss tykke dunjakker i sekkene.

Vel nede og vi kunne se Dovre like nedenfor oss. Nå var valget om vi skulle sykle ned til Dovre eller om vi skulle ta sideveien oppover mot Dombås når vi likevel var litt oppi bakkene. Det nærmet seg farlig tomt for batteri, så etter noen overveielser ble det til at vi satte kursen rett mot Dombås og håp om å nå frem før det var tomt for batteri.

Da vi endelig nådde Jafs på Dombås var det kun 1 km igjen på batteriet på laveste stille for dama. Takk og lov for at vi fikk ladet batteriet så vidt mens vi spiste, da klarte vi de aller, aller siste oppoverbakkene opp til bilen.

Drøye 13 mil på sykkel, såre rumper og støle lår. Men jammen hadde det vært en fin tur, der været stod til forventningene selv om det ikke var så innmari varmt særlig siste dagen.

Men det slutter ikke der 🙂 Vi hadde jo fått tips fra de sulaværingene vi traff på en rasteplass første dagen, om at det kunne være moskus å se. Så da tok vi bilen fatt opp igjen til Hjerkinn, og gikk til Viewpoint Snøhetta for å se om vi kunne være heldige. Det var vi vel og merke ikke, men det var likevel en flott og enkel tur der vi fikk god utsikt mot Snøhetta. Et veldig fint utkikkspunkt.

5.-13. August

Vi hadde vel egentlig lenge vært enige om at en ferieuke i august i Hjørundfjorden i forbindelse med countryfestivalen i Trandalen, ja det skulle vi ha. Men like enige om det, ja det var vi også når det kom til at det var kun om været var bra.
Når en da kikket på værmeldingene før helgen og så at det kanskje kunne bli bedring over helgen en gang, ja da går kanskje det under kategorien “ferie om været blir bra”…? Enten det, eller så var vi vel bare lysten på å ha ferie da 🤷‍♀️

I hvert fall lastet vi S/Y Flora nok en gang full. Klær, el sykler, hobbyutstyr og mat for flerfoldige dager uten butikker, for vi tenkte oss langt inni der det ikke er butikker. Og selv om ny fiskestang var innkjøpt, så var jo ikke det nødvendigvis ensbetydende med nok mat liksom. Og er det en ting som er sikkert som at lånet i banken øker fortere enn kronene på kontoen “renner” inn, så er det det at en ikke kan risikere å ikke ha nok mat til minst tre dager mer enn det er planlagt ferie hvert fall 🤪. Og hvis noen tror at det er lite bagasje denne kapteinen og mannskapet drar med seg, ja da tar en skammelig feil. En bærer runde på runde med bagasje, mat og stæsj fra bilen og bort i skuta. Til opplysning så ligger skuta som nest siste på rekka i denne båthavna, og armene blir bare lengre og lengre for hver tur. Så mannskapet legger herved inn et ønske til “havnevakta” ved båthavna; en sånn snerten liten trillevogn på fire hjul som en kunne fylt ved bilen og trillet til båtene, ja det hadde gjort båtlivet ekstra behagelig 🤩. Sånn, ønsket er herved sendt, og det er jammen ikke lenge til jul har jeg hørt, så det er bare å vente i spenning 😉.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Heeelt innerst inn i Hjørundfjorden gikk det, mest med motor også denne turen. Det er ikke så lett å få heist seil når en ikke nødvendigvis vil samme vei som vinden blåser. Men pytt, koselig tur innover i den nydelige fjorden likevel. Her inne hadde vi aldri vært tidligere, og det er kjekt med nye steder.

Været i helga her inne var sånn tålelig greit, stort sett opplett og fin temperatur, så vi fikk brukt el syklene mye. Vi syklet oppover i dalen ved Finnes, parkerte syklene og gikk på fjelltur til gapahuken for å nyte lunsjen i høyden. Noen mener at det er gratis trim med el sykler, men til opplysning så er det fullt mulig å bli både støl i lårene og svett både på rygg og mage med slike sykler og. Det er bare å prøve 🤷‍♀️

Vi utforsket også veien utover til Viddal på jakt lokal vin, for etter det vi hadde hørt var det vinproduksjon inni fjordene her. Måtte nok dessverre dra tilbake litt småskuffet her gitt, for det var nok ikke gått helt etter planen der. Men hvem vet, kan hende det blir lokal vin å få kjøpt fra Viddal om noen år 🤷‍♀️. Jammen godt vi hadde vært forutseende nok til å benytte oss av polet på forhånd da gitt 🤪.

Kapteinen holdt på å gå ut av sitt gode skinn etter å få prøvd den nye fiskestanga også. Og da mannskapet foreslo fisking på brygga, passelig lokal cider i glassene og med de gamle campingstolene kapteinen hadde funnet i garasjen, ja da kunne en se stjerneglansen i kapteinens øyne. Han hadde ikke før kommet ned på brygga før han hadde fått gjort første kastet mens han samtidig slengte ut av seg konkurranseregler for kvelden. Skikkelig oppesen var han der han stod, så førstemann (eller dame) som fikk fisk, den vant. Viktig å få med at det var fem kast hver før vi byttet 😅.

Mannskapet derimot så nå mest for seg å sitte på brygga, nyte et glass ciderbobler og bare nyte at det var ferie. Så hun åpnet flasken, sjenket i glassene og dro stolene ut av posene. Åpnet først den ene, og med et grøss konstaterte at kapteinen kunne ta den første stolen – full i spindelvev og døde edderkopper som den var. Satt seg godt til rette i stol nummer to, den var fri for slike ulumske greier, og koste seg med gode bobler. Tok en ekstra kikk bort på den andre stolen – sikkert bare for å få et nytt grøss gjenom kroppen – og så at det faktisk ikke bare var døde edderkopper og spindelvev, det bare var fuuuuuullt av babyedderkopper som kravlet rundt! For å si det slik, vanvittig glad for at vi tok disse stolene ut av båten så ikke alle disse gufne krypene hadde spredd seg i hele skuta (*grøss*). Disse stolene gikk rett i søpla på kaia!

Resten av fisketuren var strengt tatt ikke så verst 😉 Bare så det er opplyst om, så var det mannskapet som fikk den første fisken!! Den (og de andre småfiskene vi fikk) gikk forresten rett i sjøen igjen, lille spjelingen, men mannskapet vant altså 🙂

Med dårligere værmeldinger i sikte, han Hans holdt jo leven i store deler av landet i denne perioden, så satte vi kursen mot Sæbø etter to netter på Bjørke. Rett og slett for at det er litt større forhold der, så vi så for oss litt mer spennende dager der det kanskje var litt flere båter i havna så vi kunne få med oss litt liv og røre.

Sikre på at det ville være masse båter i havna denne uken siden det var countryfestival på Trandal i helgen, men først onsdag så vi flere båter i havna enn vår egen. Nå er vi heldigvis uttyrt med evne til å underholde oss selv, og det er ikke mangel på kreativitet her ombord altså.

Mannkapet hadde jo tatt med seg flerfoldige sybøker og mønsterpapir til å tegne av mønster for fremtidige syprosjekt, så der gikk det jammen med noen timer altså. Til og med kapteinen kunne benyttes her, han ble rent dyktig til å klippe ut mønster denne ferieuken 🙂 Egentlig var nok kapteinen mer fornøyd med å leke seg med dronen han hadde tatt med, enn å klippe mønster altså, men hva gjør en ikke for kjærleiken 😉

Både kaptein og mannskap er av det litt rastløse slaget, og sånn sofasitting i dagesvis ligger nok ikke for noen av oss, men likevel fant vi ut at det var dumt vi ikke hadde tatt med oss chromecast så vi fikk sett litt på tv når sofaen først ble inntatt.

Så da fant vi rett og slett ut at det går to busser for dag til og fra Sæbø, så hvorfor ikke være litt turister (?). Det betydde 2,5 timer til rådighet i Ørsta, før bussen gikk i retur til Sæbø. Her var det bare å hive seg rundt, rekke bussen og se hva Ørsta hadde å by på. Chromecast, fleecejakke og ikke minst noen kalorier rikere på en av Ørstas kafeer, ble utbytte av denne dagens utflukt, og poff så var nok en dag oppbrukt 😉 De går fort disse dagene selv om en ikke har noen planer for de.

En formiddag uten regn benyttet vi til sykkeltur opp gjennom dalen og mot Kvistadsætra. Sekk med niste og planer om å nyte maten ved sætra eller et annet fint sted, men det var nå dette pysete mannskapet da…. Etter å ha syklet opp alle de bratte bakkene svett på ryggen og tung i låra, og enedelig nesten fremme…. Ja da, var det plutselig flere kyr i veien, og med en redsel for å ikke komme frbi de på veg ned igjen, så sa mannskapet rett og slett stopp. Så da måtte kapteinen bare snu, og vi fant en liten stein vi kunne raste ved rett ved veien… Ikke noe til utsikt, ikke noe koselig, men maten var ikke så verst utendørs altså 🙂 Vi hadde forresten ikke før kommet tilbake til vårt flytende hjem, så åpnet himmelens sluser seg, så kanskje like greit at kyrne stod der de stod ellers hadde vi blitt søkkblaute 😉

Torsdag skulle det endelig komme venner til bygda, så i påvente av å endelig se andre mennesker ruslet vi en formiddagstur rundt på Sæbø. Nærmet oss fergekaia, og brått slo en ny tanke ned i kapteinenes lyse hode (han er jo egentlig mørk og mystisk men ;))! Skal tro om det er gratis å ta med sykler på ferga?? Tja, ikke visste nå vi, og siden vi er utstyrt med en smule gjerrige tanker (bare av og til egentlig..) så var det jo greit om det kunne være gratis denne mulige fergeturen. Ikke at vi vurderte prisen da vi tok den sinnsykt dyre bussturen til Ørsta da, men det var jo tross alt en annen dag, så det teller jo ikke lenger. Fant ut at fergen faktisk var helt gratis, og det  var jo enda bedre enn rimelig, så her fant vi ut at vi skulle på fergetur. Men vi ville jo ha med sykler, og sprang tilbake til S/Y Flora, røset med oss hjelm og sykler og sylet i ful fart til ferga. Ja, sånn stress for det var bare 15 minutter til ferga skulle gå, og det var over 1 time til neste avgang…. Rakk ferga med et nødskrik, og koste oss med den obligatoriske svelen på turen over.

Syklet langs veien til Urke, og siden vi hadde spart noen kroner på den gratis fergeturen, kunne vi likeså godt dra kortet på den lokale butikken på Urke. Er ikke Sunnmøringer i lommeboka mer enn sånn ytterst sjeldent, så 😉

Syklet videre til Øye, ruslet rundt i hagen til Øye hotell før vi steg over døstokken og inni erverdige Øye hotell. Flott hotell og hyggelig betjening. Her kunne vi nyte en veeeeldig god eplekake og bobler i skikkelig lekre omgivelser. Hadde vært fint å gifte seg her inne… Disse gifteplanene hopper og spretter rundt, og vi som lever godt i nuet og liker å ta ting litt som de kommer, så vi har så klart verken satt dato eller planlagt noe bryllup enda, men det kommer nok 😉

Koselig dag med nye impulser, og litt irritert på oss selv for at vi ikke hadde kommet på tidligere at det gikk an å ta fergen over til Leknes og ta turer derfra også. Men men, det er jo ikke så mye å dvele ved. Kvelden ble avsluttet ombord i S/Y Flora med venner på besøk 🙂

Fredag kom enda flere venner, og i mars da vi hadde planlagt og bestilt billetter til countryfestivalen, hadde vi også bestilt oss noen timer i saunaen som ligger på fjorden her. Endelig skikkelig varme etter dager med mye ull og regnklær! Tenk så gærne det da går an å bli at en da synes det kunn bli for varmt også, og at en da går ut for å bade i den iskalde fjorden!! Men ja, galne folk altså 🙂 Skikkelig herlige timer der vi fikk både svettet skikkelig og kjølt oss ned i nesten samme nuet.

Countryfestivalen på Trandalen er et årlig arrangement fra torsdag til søndag, men vet ikke om det er det at vi begynner dra på årene, eller mer det at vi setter utrolig stor pris på dager uten selvforskyldt dårlig form, men hvert fall hadde vi tenkt at det var nok med en dag på countryfestivalen. Så lørdag var dagen, og med værmeldinger som ikke var så aller verst, så skulle vi nyte denne dagen på Christian Gaard Bygdetun. Antrekkene var klare, humøret på topp, sola skinte og alt var bare velstand. En herlig kveld på festival, til tross for at regnet høljet ned like etter vi ankom festivalområdet. Da var det ikke så dumt med cowboyhatter 😉

En skikkelig flott uken varer ikke forevig, og heller ikke denne uken. Godt med ferie der det ikke var store planer om å få utforsket store områder, få eller ingen planer annet enn å stå opp og se hva dagen ville bringe. Lave skuldre, bare ta livet som det kom, og jammen gjorde det ikke noe at ikke været var av det aller beste. Kastet loss søndagsformiddag, satte kursen mot hjemlige trakter og de vanlige forpliktelsene, og jammen var det da godt at det ikke går så fort med denne skuten. For på den måten kan en dra ut timene med ferie så langt som mulig, og det er jo akkurat det som er så fint med dette seilbåtlivet 🙂