Nest siste innlegg fra bryllupsreisen – her skulle det egentlig vært enda flere. Men med litt uventede komplikasjoner så ble det bare slik…

Uken med safari var over, og vi skulle videre til neste destinasjon.

Før avreise til Tanzania hadde vi fått beskjed om at innenriksflyet vi skulle ta, var flyttet frem 1,5 time. Så vi tenkte vi måtte sjekke ut fra Ngorongoro Coffee Lodge ganske så tidlig siden det var omtrent 2,5-3 timers kjøring til flyplassen. Men nå hadde det kommet ny beskjed, og flyet hadde fått en senere avgang, hele 2,5 time senere enn opprinnelig avgangstid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her burde vi nok benyttet tiden til å besøke lokale butikker og sånt, men vi hadde bare behov for en litt rolig morgen og litt avslapping, så vi valgte å bli i lodgen til etter lunsj før vi dro videre.

Vi skulle fly fra Arusha flyplass som er en liten flyplass med bare innenriksflyvninger.

Her var det kun mindre fly, og jeg tror nok at flytypen vi benyttet med 31 seter var av de største.

Med en slik sen avgang, var det mørkt da vi landet på Zanzibar.

Fra flyplassen og til Nungwi der vi hadde hotell var det 1,5 times kjøretur. Vi ble plukket opp på flyplassen og i bekmørket kjørt til hotellet.

Mulig vi bare var godt vant med sjåføren sist uke, ellers så er det rett og slett slik de kjører her – for denne turen på smale gater, i stummende mørke, og med flere biler, tuktuker og motorsykler i bredden, uten gatelys, var hasardiøs. Det var massevis av folk og små butikker og spisesteder i grøftekantene, og refleks er helt tydelig et fremmedord her. Skremmende å “fly” forbi i 90 km/t. At det ikke går flere liv for dag her er et under.

Men til slutt kunne vi sjekke inn på hotellet, finne oss en matbit og rett og slett finne køya.

Her skulle vi være i 6 netter – kun slappe av og gjøre ingenting. Kanskje få kjøpt en snorkel og dykkermaske eller to, ellers ingen planer.

Du vet, strand, solseng, avslapping, litt underholdning fra solsengen av innfødte som selger kokosnøtter, strandskjørt, fotballdrakter, diverse turer som solnedgangstur på sjøen, safari, andre innfødte som turner og lager annen underholdning… sånn rett og slett som et annet sydenliv…

Restauranten der vi spiste frokost på Z hotell var utrolig flott. Lekker utsikt og fantastisk mat.

Og med slike flotte lokaliteter og deilige matretter, blir en unektelig litt paff da kapteinen gikk til buffeten for å hente seg mer mat og mannskapet hadde dukket ned i telefonen for å dokumentere nok en flott dag, og plutselig var kapteinen tilbake i stolen før han omtrent hadde reist seg…? Eller??!

Mannskapet ser opp, og første tanke var : “hadde kapteinen blå t-skjorte i dag???” Helt til det oppdages at mannen som satt i stolen ooooog pratet (litt irritert faktisk) til mannskapet, ikke var kapteinen. Og mens mannskapet febrilsk prøvde å få kontakt med sin nye frokostpartner/midlertidige ektemann, så fortsatt tiraden fra mannen.

Så ser heldigvis damen på nabobordet opp, og sier navnet på mannen som fortsatt holdt på med uforståelige, irriterte gloser. Han spretter opp av stolen, mens latteren runger i restauranten, og får flyttet seg til nabobordet. Mannskapets korte frokost bekjentskap hadde vært irritert på at mannskapet hadde fått pannekakene han hadde bestilt, mens hans egen tallerken hadde det som konen hadde bestilt. Så derfor hadde han vært mer opptatt av å være irritert enn å se hvilket bord han satt seg ved, rett og slett fordi mannskapet hadde bestilt pannekaker og kapteinen det samme som det det korte bekjentskapets kone. Hjalp vel ekstra lite at han kun snakket fransk 🤷‍♀️.

Litt senere samme dag, mens vi lå på hver vår solseng, så vi franskmannen på toppen av takrestauranten. Da stod han der med kikkert og kikket på stranden…. Kanskje det bare var et skalkeskjul det med forviklinger under frokosten? Var han på jakt etter kapteinens kone?? Hvem vet… Ikke vi hvert fall, for vi kan for lite fransk til at vi skjønte noe, oooog det til tross for mannskapets fransktimer på ungdomsskolen 🫣🤔.

Etter to dager på solsenga har disse reisende her fått hvilt seg nok til at den afrikanske massasjen som safarien gikk under, hadde forlatt kroppene. Ja, må nok innrømme at vi fikk øøøøørlite hjelp av to utrolig dyktige damer som jobber på hotellets spaavdeling og da 🤫🤫.

I hvert fall begynte vi å lure på hva vi nå skulle bruke de resterende dagene til – hesteriding, snorkling ved noen rev, solnedgangsturer med båt, øyhopping på noen øyer utom her, svømme med havskilpadder??? Listen var lang og mulighetene flere.

Men før vi rakk å bestemme oss, så kom regnet. Vi sunnmøringer er jo vant til regn, gjerne ukesvis i strekk, men her på Zanzibar er ikke regn noe som skjer utenom regntiden – og den skulle ikke komme helt enda.

Så da utsatt vi aktivitetene litt da, for det er nok slutt på regnet i morgen var det sagt. Ikke at det regner i ett sett som hjemme altså, men hjelpes som det fosset ned til tider.

Så vi sullet rundt, noen tider på dagen med paraply og tider uten. Og slik gikk det fort at fem dager av ferien fikk litt regn.

Ene kvelden vi satt i en av hotellets restauranter og hørte på afrikansk underholdning, så hørtes det mistenkelig norsk ut det språket som ble snakket ved nabobordet.

Jammen var det ikke sunnmøringer i tillegg gitt!! Så da fikk vi snakket norsk noen timer denne kvelden, og det med noen som til og med er mer kjente enn det vi er 🤭.

Ene dagen gadd vi ikke engang vente på opplett, men tok paraplyen og beina fatt. Målet var et senter som tar vare på skadde og truede havskilpadder. Her prøver de også å lære de lokale fiskerne at det er bedre at de kommer til senteret om de får skilpadder i garnene sine, enn å spise de. Samt å lære de om forurensning i havet som tar livet av disse utrolig fasinerende dyrene.

For renovasjon, det er nok et ord som mangler i de flestes vokabular i hele dette landet. Det flyter av plast og søppel både på strendene og langs veiene vi har kjørt.

Da er det ikke til å fri seg for den tanken om miljø og klima. Skal lille Norge redde denne verden alene?

Vi har også lagt merke til noe litt rart der vi lå på disse solsengene, ja altså det kan nok hende at det ikke er så rart for alle. Men vi synes nå hvert fall at det er litt rart.

Så der vi ligger på disse solsengene, gjerne flere timer for dag, og for å være helt ærlig – aller helst under parasollen. Men altså, der vi ligger er det ikke til å komme bort fra at vi til tider både glemmer å scrolle på telefonen og lese i medbrakte bøker, for det skjer ganske mye på slike strender.

Overraskende nok så stiller damer, fole lettkledde sådan, seg opp i vannkanten og poserer på både den ene og andre måten. Så står det da en stakkars fyr bak en mobil og prøver etter beste evne å ta pene nok bilder av denne poserende lettkledde damen. Av og til kommer damen bort til mannen for å se på resultatet, og til tider går hun tilbake til vannkanten og stiller seg opp igjen i nye og rare positurer. Slik kan de holde på lenge i gangen, og det mens det er fullt publikum.

Det er fullt mulig at det ble med det ene “modelloppdraget” på mannskapet gitt. Kan hende noen med mer grasiøse holdninger og som har øvd seg mer foran speilet, er den som blir valgt ved en audition enn denne heller lite fotogene strandløven på bildene over.

Men det kan nok hende er like greit, tross alt trives både mannskap og kaptein seg bedre bak kamera enn foran. Men noe fotografoppdrag blir det nok heller ikke fra disse kanter, for vi konkluderte med alt for mye etterbehandling av bilder etter å ha fotografert ville dyr i dagesvis.

Får nok bare holde oss til det blogglivet vi 🤷‍♀️.