Slik gikk rolige dager på Zanzibar -strandliv og litt regn om hverandre. Litt rusling rundt i gatene og en dag da vi ruslet langs stranden var vi såååå vågale at vi gikk innom et annet hotellresort, rett og slett for å få nye impulser.

Vi som hadde booket oss inn på et hotell som ikke tok imot gjester under 16 år, vi satt nå og så på svenske småbarn som tumlet rundt i bassenget på et nabohotell… Hadde vi vært så lenge borte at vi savnet barnebarn og barnelatter?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

En kveld vi gikk i feil retning i forhold til hva vi hadde tenkt, luktet det plutselig så innmari godt like bortom der vi fant ut at vi hadde gått feil.

Med høye gjerder og kun en ørliten portåpning var det vanskelig å se hva som befant seg bakom. Med stedet hadde pizza i navnet, og da fikk vi jo innmari lyst på pizza da.

Neste dag skulle det velges ny president i Tanzania. På forhånd hadde vi blitt advart og det hadde gått ut reiseråd fra UD om å unngå store folkemengder på Zanzibar denne valgdagen og neste. Vi hadde ruslet oss en liten tur i byen og sett at her var det rolig, og ved valglokalet virket også alt fredelig.

Stor var vår overraskelse da internettet plutselig ikke lenger virket ved hotellområdet, men egentlig så tenkte vi ikke så innmari mye på det før utpå kvelden og det fortsatt ikke var internett på området.

Det hadde jo regnet ganske bra denne dagen, såpass at vi hadde fått oss en liten elv inn døra på rommet, vannet var borte fra kranene i vasken, dusjen og toalettet, så vi tenkte nok at regnet kanskje hadde gjort noe med det store internettet også.

Uten nett vet en jo heller ikke årsaken til at det er borte, og da vi til slutt spurte i resepsjonen etter å ha måttet prate sammen hele dagen siden vi ikke hadde noe å skrolle på, så fikk vi vite at nettet var avstengt i hele landet grunnet store uroligheter og demonstrasjoner i forbindelse med valget.

Vi tenkte ikke så innmari mye mer på det heller vi – en dag uten nett skulle vi vel klare. Bloggingen kunne jo lett utsettes og SoMe hadde vi vel strengt tatt bare godt å være uten en stund.

Siden vi nå visste at nettet var nede og vi hadde fått informasjon tidligere om å holde oss unna større folkesamlinger, gikk vi tilbake til pizzarestauranten vi hadde vært på kvelden i forveien. Den var bare noen meter bortom hotellet, og i motsatt retning av sentrum. Vi ønsket å få andre impulser siden vi hadde holdt oss ganske i ro på hotellområdet denne dagen.

Det vi ikke tenkte så innmari mye på, var at når nettet er borte er også betalingsmulighetene innsnevret. Så da vi ble fulgt til bordet fikk vi beskjed om at det kun var kontantbetaling grunnet mangelen på nett. Men det gikk greit for oss – vi hadde tatt ut en del kontanter på Gardermoen og hadde fortsatt igjen av de.

Da vi våknet neste dag var det heller ikke internett, men vi hørte med resepsjonen og de regnet med den kom i løpet av dagen. Litt utpå formiddagen hadde vi plutselig nett og kunne oppdatere hjemover at det hadde vært borte i forbindelse med valget. Så slapp noen å bekymre seg om hvorfor det plutselig var blitt stille herfra, vi hadde blitt borte fra snapkartet og for de som hadde fulgt nyhetene fikk vite at det ikke var uroligheter på Zanzibar. Vi fikk litt informasjon om at det var en del spenning og uroligheter på fastlandet, der det var storming av sykehus, politistasjoner satt i brann og flere døde. Alt dette hadde de som fulgte nyhetene hjemme fått med seg, mens vi uten internett var lykkelig uvitende.

Like fort som nettet var tilbake, like fort forsvant det igjen. Og da ingen visste noe om når det ville være tilbake, og hotellet forsikret oss om at vi kunne gjøre opp ved å fylle ut et papirskjema som de kunne benytte til å trekke penger fra kortet om det fortsatt ikke var nett ved utsjekkingstidspunktet, fant vi fort ut at for å spare de få kontaktene vi hadde igjen, så måtte alt som kostet penger foregå på hotellet slik at det kunne skrives på rommet.

Da blir det vel litt slik “luksusfelle” greier da, at en kan shoppe som galninger for en må jo ikke betale (enda) likevel liksom. Så da så mannskapet sitt snitt til å luksuriøse seg litt til, så turen gikk til hotellets spaavdeling.

Kapteinen ønsket egentlig en runde til med massasje, og siden denne søte damen som stelte med mannskapet tilbød seg å gi han massasje, så tenkte mannskapet av det måtte han få.

Men uten internett slik at han kunne få beskjed, og han satt intetanende på verandaen på vårt rom, så lurte en på hvordan si fra… Søte damen i spaavdelingen ringte rommet vårt… nei, ingen svar å få… hun ringte til bassenget som var rett nedom rommet vårt, men de så ikke kapteinen som satt inntil veggen og med døren lukket inn til rommet….

Til slutt måtte mannskapet bare ta de nystelte bena fatt, og gå og hente han da… Vi er godt vant med muligheten til å kontakte folk via den telefonen alle til enhvertid sitter med i hånden, så da blir det litt rart når den ikke kan benyttes….

Da nok en dag opprant og internettet fortsatt ikke var tilbake, begynte vi å bli litt mer urolige. Det var ikke det at vi plutselig var nødt å snakke sammen 😜 som gjorde det. Kanskje mer det at vi begynte å gå tom for kontanter og skulle skifte hotell og by….

Men med fare for å bli skrinne, tja hvis en kan risikere å bli skrinn uten penger til mat på to dager altså, så ble vi uansett kjørt til neste by og hotell. Stone Town er gamledelen av Zanzibar by, og nærmere flyplassen, så vi hadde bestilt en natt her og.

Her var de en smule mer vanskelige i hotellresepsjonen, og ville ha turistskatten i kontanter. Vi tok en aldeles så liten og hvit løgn og sa vi ikke hadde flere kontanter siden det ikke var tilgang på nett og uttak i minibank. Men resepsjonisten ville ikke høre på det øret og sa at minibanken over gata virket, så vi måtte pent rusle oss dit bort. Mulig det var flere som hadde fått samme beskjeden, for der var det kø og ingen kom ut med penger. Så vi måtte bare fortelle resepsjonisten at det var nok feil at den minibanken virket gitt….

Men vi fikk da et rom til slutt 😉

Mannskapet var blitt litt pjask i formen, og siden det hørtes ut som det kunne være mulig å få ut noen slanter av en minibank, tok kapteinen turen ut i gatene igjen, mens mannskapet tok seg noen paracet og en liten lur. Akkurat da kapteinen hadde kommet seg et liten stykke fra hotellet, åpnet himmelens sluser seg igjen og han måtte søke ly for styrtregnet. Han fant seg et lite takutstikk og ble stående og vente på at regnet skulle gi seg. Men som den heldige mannen han er, så slapp han å stå der lenge alene – en fastboende holdt han med selskap og mye prat, enda til var de innom forskjellene på hår fra vår verdensdel og til denne. Kapteinen er god på smalltalk han, så tiden gikk mens regnet plasket ned. Og da regnet var over, så fulgte den innfødte han til nærmeste minibank. Stor var overraskelsen da mannen plutselig stod der med kjerring og unger, og sa at alle var så sultne. Stakkars kapteinen, han prøvde å gi mannen en “slant”, men det fant den innfødte seg ikke i, så beløpet måtte dobles før han var fornøyd. Når en tenker på at gjennomsnittslønnen her er 4 dollar for dag, så kan en trygt si at han hadde fått godt over det denne dagen – og det bare fra kapteinen gitt. Det som kalles å bli lurt eller??!

Etter en liten hvil, så ruslet vi rundt i Stone Towns gater. Bygningene ligger veldig tett, og med små butikker, dog ikke det vi alltid tenker på som butikker, i flere av bygningene, ble det gjerne litt mas om å komme og handle på alle steder. Mannskapet hadde hørt at det skulle være muligheter for kjøp av stoff, ja altså tekstiler til å sy av, så vi lette jo litt rundt her og der. Men da vi krysset en ordentlig traffikert gate, da kom vi inn i det store markedet. Her var det jammen mye forskjellig å få kjøpt altså, og da vi fant markedsgata for tekstiler, ja da ble det jo nesten stjerner i øynene på mannskapet. Nå skal det sies, at selv om kapteinen hadde fått ut noen tansaniske shilling av minibanken, var vi fortsatt ikke flust i kontanter, så her gjaldt det å bruke penger med omhu. Men å se, det koster ikke penger hvertfall 🙂 Og vi så, og så, og så. Det er ikke så lett å få kommet inn og kjent på tekstilene her, ikke fordi du ikke er velkommen inn, men mer fordi de håper så inderlig på salg at de drar frem alt de har og da er det veeeeeldig vanskelig å si nei.

Vi turde ikke kjøpe så mye denne dagen, men vi hadde sen avreise dagen etter, så det var et visst håp om at det var mer penger igjen etter å ha fått i seg mat og drikke denne dagen, så en kanskje kunne ta turen tilbake neste dag.

Denne kvelden gikk vi langs stranden mot sentrum, og for et liv og røre det var i denne byen kontra der vi hadde vært de forrige dagene. Her sparket ungguttene fotball på stranden, mindre gutter turnet rundt, og alle lo og skravlet. Da vi kom opp av stranden, kom vi til et område/park med noen restauranter, masse boder der en kunne kjøpe seg lokal mat stekt på åpen ild, og massevis av folk. Her drev de større guttene å hoppet fra kanten og rett i sjøen, noen meter lengre nede, og alle var fullt påkledd. Folk stimet seg rundt og klappet og heiet. Vi liker litt liv og røre, og her angret vi på at vi ikke hadde lagt inn enda en natt her, og heller tatt en natt kortere ved Nungwi, men det var for sent å gjøre noe med nå, flyet vårt hjem skulle tross alt gå  neste ettermiddag.

Siste dag på Zanzibar, og vi syntes det var på sin plass å få med oss noe fra gammelt av.

Zanzibar var et sentralt knutepunkt for den arabiske slavehandelen i nesten 1000 år. I 1873 ble slavemarkedet i Zanzibars Stone Town stengt, men det betydde ikke at det var da slavehandelen her opphørte. Slavehandelen fortsatte som smuglervirksomhet i mange mange år etterpå.

Slavemarkedet i Stone Town ligger ved den Anglikanske katedralen (Christ Church) og er et sterkt minnesmerke over Østafrikas brutale slavehandel, hvor fanger ble solgt og pisket før de ble sendt videre;  og her kan besøkende se de originale fangekjellerne, frusten der piskingen skjedde, og kunstinstallasjoner som minnes lidelsen.

Alteret i katedralen  står akkurat der piskestolpen sto. Slavene ble pisket før de ble solgt, for en fange som tålte psikeslagene godt fikk en høyere pris enn en fange som tålte slagene dårlig. Massevis av slavene kom aldri lenger enn til dette slavemarkedet, for forholdene her var så brutale at mange døde her før de ble solgt videre.

Under bakken i katedralen kan man se de trange, fuktige og uhygieniske cellene hvor slaver ble holdt fanget før salg. Det var ufattelig trangt, og det var knapt luft her. Så døde en ikke under piskingen, var sjansen stor for at en døde i slavekjellerne. 

Skulle tro at vi lærte noe av historien, men når en ser hvor ille det er mange steder i verden i dag, så skjønner en at noen ikke er så interessert i å lære av de grusomhetene som verden har opplevd tidligere, det være seg slavehold og krig og elendighet. For oss var dette hvert fall lærerikt, og tankevekkende.

Vi måtte etterhvert få tankene over på noe annet, og med en liten slant igjen i lommeboken, hadde vi enstemmig (kanskje kun fordi kapteinen er en knakende kjekke kar) bestemt at de aller siste kontantene skulle gå til stoffkjøp 🙂 Så vi luffet tilbake til markedet, og fikk kjøpt noen meter med stoff, så pass en er sikker på at mannskapet ikke går tom for stoff på en stund 😉

Bryllupsreisen, ett år etter vi giftet oss, var helt fantastisk, men nå var to uker i Afrika over. Vi sitter igjen med utrolig mange flotte inntrykk, store opplevelser og takknemlighet. Takknemlighet for at vi er oppvokst i lille Norge, at vi har mulighet til å reise og oppleve verden, at vi har det veldig godt der vi kommer fra. Vi lider ingen nød, og det å se hvor fattige mange andre er, hvor dårlige kår de oppfostrer sine barn i, og likevel er så smilende, inkluderende og hyggelige, det setter spor. En får så lyst å hjelpe alle, men kanskje det en har mulighet å hjelpe med, hvertfall kan bidra til at noen kan få det litt bedre.

Nest siste innlegg fra bryllupsreisen – her skulle det egentlig vært enda flere. Men med litt uventede komplikasjoner så ble det bare slik…

Uken med safari var over, og vi skulle videre til neste destinasjon.

Før avreise til Tanzania hadde vi fått beskjed om at innenriksflyet vi skulle ta, var flyttet frem 1,5 time. Så vi tenkte vi måtte sjekke ut fra Ngorongoro Coffee Lodge ganske så tidlig siden det var omtrent 2,5-3 timers kjøring til flyplassen. Men nå hadde det kommet ny beskjed, og flyet hadde fått en senere avgang, hele 2,5 time senere enn opprinnelig avgangstid.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Her burde vi nok benyttet tiden til å besøke lokale butikker og sånt, men vi hadde bare behov for en litt rolig morgen og litt avslapping, så vi valgte å bli i lodgen til etter lunsj før vi dro videre.

Vi skulle fly fra Arusha flyplass som er en liten flyplass med bare innenriksflyvninger.

Her var det kun mindre fly, og jeg tror nok at flytypen vi benyttet med 31 seter var av de største.

Med en slik sen avgang, var det mørkt da vi landet på Zanzibar.

Fra flyplassen og til Nungwi der vi hadde hotell var det 1,5 times kjøretur. Vi ble plukket opp på flyplassen og i bekmørket kjørt til hotellet.

Mulig vi bare var godt vant med sjåføren sist uke, ellers så er det rett og slett slik de kjører her – for denne turen på smale gater, i stummende mørke, og med flere biler, tuktuker og motorsykler i bredden, uten gatelys, var hasardiøs. Det var massevis av folk og små butikker og spisesteder i grøftekantene, og refleks er helt tydelig et fremmedord her. Skremmende å “fly” forbi i 90 km/t. At det ikke går flere liv for dag her er et under.

Men til slutt kunne vi sjekke inn på hotellet, finne oss en matbit og rett og slett finne køya.

Her skulle vi være i 6 netter – kun slappe av og gjøre ingenting. Kanskje få kjøpt en snorkel og dykkermaske eller to, ellers ingen planer.

Du vet, strand, solseng, avslapping, litt underholdning fra solsengen av innfødte som selger kokosnøtter, strandskjørt, fotballdrakter, diverse turer som solnedgangstur på sjøen, safari, andre innfødte som turner og lager annen underholdning… sånn rett og slett som et annet sydenliv…

Restauranten der vi spiste frokost på Z hotell var utrolig flott. Lekker utsikt og fantastisk mat.

Og med slike flotte lokaliteter og deilige matretter, blir en unektelig litt paff da kapteinen gikk til buffeten for å hente seg mer mat og mannskapet hadde dukket ned i telefonen for å dokumentere nok en flott dag, og plutselig var kapteinen tilbake i stolen før han omtrent hadde reist seg…? Eller??!

Mannskapet ser opp, og første tanke var : “hadde kapteinen blå t-skjorte i dag???” Helt til det oppdages at mannen som satt i stolen ooooog pratet (litt irritert faktisk) til mannskapet, ikke var kapteinen. Og mens mannskapet febrilsk prøvde å få kontakt med sin nye frokostpartner/midlertidige ektemann, så fortsatt tiraden fra mannen.

Så ser heldigvis damen på nabobordet opp, og sier navnet på mannen som fortsatt holdt på med uforståelige, irriterte gloser. Han spretter opp av stolen, mens latteren runger i restauranten, og får flyttet seg til nabobordet. Mannskapets korte frokost bekjentskap hadde vært irritert på at mannskapet hadde fått pannekakene han hadde bestilt, mens hans egen tallerken hadde det som konen hadde bestilt. Så derfor hadde han vært mer opptatt av å være irritert enn å se hvilket bord han satt seg ved, rett og slett fordi mannskapet hadde bestilt pannekaker og kapteinen det samme som det det korte bekjentskapets kone. Hjalp vel ekstra lite at han kun snakket fransk 🤷‍♀️.

Litt senere samme dag, mens vi lå på hver vår solseng, så vi franskmannen på toppen av takrestauranten. Da stod han der med kikkert og kikket på stranden…. Kanskje det bare var et skalkeskjul det med forviklinger under frokosten? Var han på jakt etter kapteinens kone?? Hvem vet… Ikke vi hvert fall, for vi kan for lite fransk til at vi skjønte noe, oooog det til tross for mannskapets fransktimer på ungdomsskolen 🫣🤔.

Etter to dager på solsenga har disse reisende her fått hvilt seg nok til at den afrikanske massasjen som safarien gikk under, hadde forlatt kroppene. Ja, må nok innrømme at vi fikk øøøøørlite hjelp av to utrolig dyktige damer som jobber på hotellets spaavdeling og da 🤫🤫.

I hvert fall begynte vi å lure på hva vi nå skulle bruke de resterende dagene til – hesteriding, snorkling ved noen rev, solnedgangsturer med båt, øyhopping på noen øyer utom her, svømme med havskilpadder??? Listen var lang og mulighetene flere.

Men før vi rakk å bestemme oss, så kom regnet. Vi sunnmøringer er jo vant til regn, gjerne ukesvis i strekk, men her på Zanzibar er ikke regn noe som skjer utenom regntiden – og den skulle ikke komme helt enda.

Så da utsatt vi aktivitetene litt da, for det er nok slutt på regnet i morgen var det sagt. Ikke at det regner i ett sett som hjemme altså, men hjelpes som det fosset ned til tider.

Så vi sullet rundt, noen tider på dagen med paraply og tider uten. Og slik gikk det fort at fem dager av ferien fikk litt regn.

Ene kvelden vi satt i en av hotellets restauranter og hørte på afrikansk underholdning, så hørtes det mistenkelig norsk ut det språket som ble snakket ved nabobordet.

Jammen var det ikke sunnmøringer i tillegg gitt!! Så da fikk vi snakket norsk noen timer denne kvelden, og det med noen som til og med er mer kjente enn det vi er 🤭.

Ene dagen gadd vi ikke engang vente på opplett, men tok paraplyen og beina fatt. Målet var et senter som tar vare på skadde og truede havskilpadder. Her prøver de også å lære de lokale fiskerne at det er bedre at de kommer til senteret om de får skilpadder i garnene sine, enn å spise de. Samt å lære de om forurensning i havet som tar livet av disse utrolig fasinerende dyrene.

For renovasjon, det er nok et ord som mangler i de flestes vokabular i hele dette landet. Det flyter av plast og søppel både på strendene og langs veiene vi har kjørt.

Da er det ikke til å fri seg for den tanken om miljø og klima. Skal lille Norge redde denne verden alene?

Vi har også lagt merke til noe litt rart der vi lå på disse solsengene, ja altså det kan nok hende at det ikke er så rart for alle. Men vi synes nå hvert fall at det er litt rart.

Så der vi ligger på disse solsengene, gjerne flere timer for dag, og for å være helt ærlig – aller helst under parasollen. Men altså, der vi ligger er det ikke til å komme bort fra at vi til tider både glemmer å scrolle på telefonen og lese i medbrakte bøker, for det skjer ganske mye på slike strender.

Overraskende nok så stiller damer, fole lettkledde sådan, seg opp i vannkanten og poserer på både den ene og andre måten. Så står det da en stakkars fyr bak en mobil og prøver etter beste evne å ta pene nok bilder av denne poserende lettkledde damen. Av og til kommer damen bort til mannen for å se på resultatet, og til tider går hun tilbake til vannkanten og stiller seg opp igjen i nye og rare positurer. Slik kan de holde på lenge i gangen, og det mens det er fullt publikum.

Det er fullt mulig at det ble med det ene “modelloppdraget” på mannskapet gitt. Kan hende noen med mer grasiøse holdninger og som har øvd seg mer foran speilet, er den som blir valgt ved en audition enn denne heller lite fotogene strandløven på bildene over.

Men det kan nok hende er like greit, tross alt trives både mannskap og kaptein seg bedre bak kamera enn foran. Men noe fotografoppdrag blir det nok heller ikke fra disse kanter, for vi konkluderte med alt for mye etterbehandling av bilder etter å ha fotografert ville dyr i dagesvis.

Får nok bare holde oss til det blogglivet vi 🤷‍♀️.