Noe av det som er så kjekt ved å ikke ha planlagt så mye når en drar på tur, er jo at det plutselig kan dukke opp noe en har lyst å se nærmere på.

Fairy Pools var et slikt sted. Reklamen lokket med klare kilder og flotte kulper der en kunne nyte et forfriskende bad om ønskelig. Lettlurte turister på tur, heiv seg i bilen og kjørte avgårde. Langt om lenge, på smale og svingete grusveier, så kom vi omsider til det forlokkende stedet, Fairy Pools.

Vi skjønte jo litt lenger borti veiene at her kom vi ikke til å være alene, men likevel var overraskelsen stor da det var organisert med flere platå med parkeringsplasser og usmakelig dyr parkeringsavgift. Nå var hvert fall forventningene til stedet til å ta og føle på i denne leiebilen!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Mannskapet var fortsatt pjaskete i formen, og med gjennomtrengende vind fra alle kanter, var det bare å få på seg flere lag med klær.

Så var det bare å begynne å gå da… først nedover, deretter oppover… massevis av folk som tråkket rundt, fotograferte og bare sullet i veien langs denne gruslangte stien som slynget seg i landskapet.

Så da gikk vi der da, først i heise til vind, deretter kom sola og stekte…

Fant vi noe som så ut som badekulper?

Niks, ikke i våre øyne. Det er jo nesten mer vann i småelvene som renner nedover våte lokale fjell hjemme jo. Så det er bare å begynne å reklamere og ta godt betalt for parkeringen, for her har vi gått glipp av store penger. Putt på et kult navn, så har en til smør på brødskiva resten av livet 🤷‍♀️.

Fant oss et lite sted for litt medbrakt mat, og deretter fant vi bilen igjen, en smule skuffet over dagens opplevelser hittil.

Så gikk turen mot Inverness. Mannskapet dubbet, mens kapteinen kjørte.

Vel fremme i Inverness fant vi et parkeringshus vi følte det kunne være trygt å sette fra seg bil og det meste av bagasje over natten. Ble nok egentlig litt mindre betrygget da vi så skiltet ved heisen i parkeringshuset….

Mannskapet trengte en hvil, formen var rett ikke bra, og kapteinen gikk for å utforske byen. Han er god han der kapteinen, for etter en stund var han tilbake til det syke mannskapet, med alt av remedier de hadde å oppdrive på stedets apotek.

Litt smått og senn kom mannskapet seg ut av sengen og vi kunne lete etter et sted å spise middag.

Kapteinen kunne nok tenkt seg å prøve ut stedets uteliv denne fredagen, men det syke mannskapet måtte nok kapitulere og håpe at formen var stigende neste dag.

Etter en sånn passelig ok frokost i destilleriet, gikk ferden atter ut på veiene igjen. Vi hadde nå bestemt oss for å sette kursen mot Isle of Skye.

Men først skulle vi se nok et slott, Eilean Donan Castle som ligger i Kyle of Lochalsh.   En gang i tiden var det ikke mulig å gå tørrskodd hit ut, men noen lure sjeler hadde fått bygd dn bro en gang i tiden, så da slapp vi å bli våte på beina.

Her kom vi intetanende inn på parkeringsplassen for å få satt fra oss bilen, og det første som møter oss var dette:

Kan du tenke deg alle tankene som raste gjennom hodet på hver av oss? Hadde den andre booket bryllup i Skottland? Noen som hadde tenkt å overraske oss med bryllup og vi bare måtte møte opp?

Så for oss både det ene og det andre scenarioet, før vi kikket på hverandre og liksom “jøss, her kunne vi visst giftet oss i et slott gitt”…

Men nei, det ble visst ikke noe slottsbryllup i Skottland dette året 🤷‍♀️.

Men at det var fint rundt og i dette slottet, det er sikkert og visst. De tok seg godt betalt for å få en sneakpeak av et mulig bryllupslokale og gitt… Men siden reisekassa ikke var helt skrapet enda, ja så tok vi turen inn 🤭.

Etter å ha fått valuta for pengene, til og med norsk “guide” på sånn “guidemaskin” som kapteinen har på bildet over, så dro vi videre. Kanskje en smule skuffet over at det ikke ble bryllup, men en kan ikke drive å sippe over slikt i lang tid heller 🤭🤭.

Neste stopp var Portree, og her hadde vi virkelig tenkt at her skulle vi bli en natt. Vi ønsket å rusle litt lenger rundt i denne koselige lille byen som har slike søte fargede hus nede ved stranden.

Men etter å ha tråkket rundt og spurt oss for, og prøvd det store internettet og konkludert med at det ene ledige rommet i denne byen til kr 7000,- ville gått vel hardt ut over reisekassa, så var det bare å innse at det var ikke rom i herberget til oss. Litt gale å bruke så mye penger for en  att når det tross alt ikke var bryllupsnatta en gang liksom.🤷‍♀️🤣

Men det var mens vi satt her og spiste is at vi tross alt booket turens desidert dyreste overnatting. Vi måtte kjøre et godt stykke for å komme dit, og vi hadde ingen preferanser for kjøreturen mot vårt rom for natten. Men ved godt mot, is og sol kan ha den virkningen på folk altså, så var planen å kjøre rundt øya for da hadde vi tross alt fått sett den også når vi likevel var her.

En blir litt sulten av å kjøre slik rundt, men problemet var at det var begynt å bli tidlig kveld og vi så bare spredte småbygder og hus uten tegn til verken butikker eller noe å spise. Godt vi hadde vært litt fremsynte tidligere i uken og hadde litt frukt og greier liggende i bilen i tilfelle nød.

Da vi plutselig rundet tuppen på øya, så så vi noen benker. Flott sted å se solen som fortsatt skinte på himmelen, mens vi spiste vår medbrakte frukt. Så da satt vi der og dinglet med beina på benken, mens mannskapet litt småfebrilsk kikket seg over skuldra så ikke sauene skulle komme overrumplende på en, da en brått så et litt rart skilt litt lenger nede i bakken…

Nysgjerrig som vi er, måtte det sjekkes ut. Mannskapet som er litt høyderedd sendte kapteinen for å sjekke ut om det var bratt der nede, og hadde kunne melde fra om at han så en sti, og at det var heeelt trygt for pysete mannskap å følge med.

Litt utfordringer å komme seg gjennom et beiteområde for stedets sauer syntes mannskapet, men med kapteinen som buffer så gikk det tålelig greit. Stor var overraskelsen da vi plutselig så noen flotte ruiner foran oss. De lå der så staselig helt på pynten av øya, og her må det ha vært både fantastisk og værhardt en gang å hatt tilholdssted.

Fortsatt et godt stykke igjen til nattens oppholdssted, så det var bare å ta sats og sette seg i bilen igjen. En veldig flott kjøretur rundt øya her, så vi var glade for å ha gjort det.

Vi var ikke helt sikre på hvor vi var på et tidspunkt, og stoppet i et veikryss for å sjekke kart og adresser. Hadde vi kjørt 50 meter til hadde vi sett nattens overnattingssted 😅.

Ny dag, nye muligheter. Denne dagen hadde vi som mål å komme til Fort William.

Mens vi kjørte gjennom flott natur på veien mot Fort Williams, så steg gradestokken jevnt og trutt. Det er jo ikke til å komme bort ifra at meldinger hjemmefra med strålende sommertemperatur har gjort oss en smule misunnelige der vi har måttet traktere regn- og ullklær på andre siden av “fjorden”.

Vel fremme i Fort William var det bare å få av seg de aller varmeste lagene med ull, for nå hadde jo gradestokken passert 20 grader, og misunnelsen til dere som hadde sommervarme i Norge var begynt å avta noe. På jakt etter et sted å tilbringe natten så ruslet vi rundt i byen. Etter noen nedslående beskjeder, så fant vi ut at stedets kino også serverte mat og drikke, og det endatil ute i varmen. Så mens noen disket opp med noe leskende i glassene og mat på bordet til oss, kunne vi jobbe iherdig på internettet med å finne et sted å overnatte til en overkommelig pris. Det er jo liksom ikke nødvendig å bruke hele reisekassa på ei natt da….

Til slutt endte vi på det vi fikk inntrykk av var et tidligere destilleriet som lå 1,5 km utenfor sentrum. I overkant dyrt, men du vet… noen er desidert flinkere å selge seg på internettet enn andre, så da slo vi til og tenkte samtidig at 1,5 km inn til byen i kveldingen for noe å spise og drikke, det er jo ikke all verden!

Et stykke utenfor Fort William ligger den berømte “Harry Potter brua”, og mannskapet som.en gang i tiden hadde lest alle bøkene og sett alle filmene ytret et sterkt ønske om å se den. Så vi tok fatt på bilkjøringen igjen for å finne brua.

Siden sola skinte og gradestokken var raus på sifrene og kapteinen ikke hadde fått is i byen, så stoppet vi like borti veien etter Fort William for å kjøpe is. Det snedige med slike små stopp er alt en kan komme over som en ikke vet noe om. Og så også her…

Det var for varmt å spise isen i bilen og siden den eneste benken på baksiden av butikken var okkupert av litt småslitne skotter av det litt tvilsomme slaget, så kunne vi spise isen ved vannet vi så et steinkast unna. Til kapteinens stoooore glede så var det sluser der, og han fikk tråkket rundt og sett på slusene mens isen ble fortært og sola stekte oss på toppen av hodet.

Slusene måtte til slutt forlates, og vi kjørte videre for å finne Harry Potter brua. Smale veier og mye trafikk, og med et hadde  i passert stedet for brua. Ikke at vi ikke så hvor det var, men der var jo nesten resten av hele verden og jo… Her var det elendig med parkeringsplasser, selv om det var tillaget for en ganske stor haug med biler. Men stedet var så populært av vi måtte kjøre forbi for å se om det var andre steder å sette fra seg bilen

Ikke at vi var alene om det altså. Det stod biler på alle mulige steder, og etter å ha s udd og kjørt forbi andre veien igjen, fant vi til slutt en grøftekant vi turde sette fra oss leiebilen i. Det var ikke så dumt grøftekamt det, for her var det egentlig en oversvømt og dårlig sti bort mot stedets virkelige attraksjon.

Så gikk vi mot brua på jakt etter Galtvort ekspressen. Litt vanskelig å vite hvilken retning vi skulke gå i, men først peste vi oss oppover en liten haug. Der var det sikkert fint å se brua tenkte vi.

Så vi tenkte vi kunne gå litt nærmere for å se om det var mulig å få noen bedre bilder. Varmen økte fort, og de jakkene vi absolutt måtte ta med oss fra bilen var unødvendige for leeeeenge siden. Sola stekte, og vi åpnet det som var å åpne av sideglidelåser og luftinger i turbuksene våre. Snakket om is hadde gjort seg, men da vi passerte en liten kiosk som solgte is bestemte vi oss for å vente med den til vi kom på tilbaketuren.

Fornøyde og veeeldig varme gikk vi mot bilen igjen. Fablet om den isen vi skulle kjøpe i kiosken, og at vi seriøst skulle pakket med oss litt andre klær enn bare ull og vindtette klær… Skuffelsen var til å ta og føle på da kiosken var stengt og vi kunne se langt etter både is og lettere klær…..

Jaja, ikke noe vits å gråte fordi om. Så etter å ha kommet tilbake til destilleriet vårt,  skiftet klær og stelt oss litt etter denne varmen dagen, tok vi beina fatt for å finne litt liv og noe leskende i Fort William.

Ved den aller første puben i gågata, satt det noen karer med gitar som trallet en strofe og to. Vi var ikke sene om å ta nabobordet og bare la musikken strømme rundt oss mens vi fikk lesket tørste struper.

Men det er rart med det, etterhvert skriker magen etter noe å spise. Vi hadde gjort oss gode erfaringer med indisk mat kvelden i forveien, og hadde sett en indisk restaurant på turen gjennom byen tidligere på dag. Men om gårsdagens restaurant var sliten av  utseende, så var denne her riktig så fin. Så her hadde vi store forventninger til maten. Men det ble en stor skuffelse, både på smak, service og pris. Så moralen er: “skue ikke hunden på hårene”.

Vi legger bak oss noen Mile i denne leiebilen som tar oss rundt til ukjente steder i Skottland. Kapteinen er en dyktig sjåfør som kjører stort sett greit på venstre side av veien, og mannskapet har begynt å slappe litt mer av. Det kommer færre kommentarer og utbrudd fra passasjersetet til kapteinens store fornøyelse.

Veiene er omtrent som norske veier, stort sett ikke så innmari god standard. Kan hende de er hakket smalere, og stort sett enda mer gjengrodde, og enda litt mer hullete.. Trærne henger over veiene mange steder, og mange steder der en kunne hatt fin utsikt ser en rett og slett…. ja, trær!

Andre steder er det så nakent og goldt at det jammen er kjedelig det og. Kan jo hende at vi er godt vant også da.. Vi har jo innmari mye og flott natur på Sunnmøre da.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Den ene dagen forsvinner fortere enn den andre, og til tider er vi usikre på hvilken dag det er når vi prøver å booke/finne oss overnatting for natten. Vi liker jo å ta ting som det kommer og å være fri til å bestemme hva som skal skje rundt neste sving. Ikke alltid like smart, hvert fall ikke når det er veeeeldig mange som reiser rundt i Skottland for å gå på turer rundt om i Høylandet på denne tiden av året.

Men etter å ha kjørt fra Edinburgh her om dagen, så havnet vi i Stirling. I sona her hadde vi sett at det skulle være et slags tårn et sted, men først trengte vi å finne noe å spise. Etter flere forsøk og feilkjøring så kom vi oss til slutt inn i et parkeringshus. Mens vi kjørte feil noen ganger hadde vi allerede dømt denne byen til noe kjedelig, så jammen ble overraskelsen stor da vi kom oss ut av det kjøpesenteret og gikk rett ut i en småkoselig gågate. Også her var det fine, gamle bygg, og plutselig var vi nesten fengselet.

Fant til og med statuer av oss selv når vi blir en smule eldre.

Så fant vi til slutt det tårnet, Wallace Monument, etter en liten spasertur gjennom skogen. Kapteinen som er litt tøffere enn mannskapet tok også turen opp de smale trappene i tårnet for å se på utsikten og innholdet i tårnet.

Moralen er: Alltid gjør som kona di sier, ellers ser du hva som kan skje!

Ardlui – mer som et hull i bakken. Hvis noen lurer på hvordan vi da kunne finne det… Jo, når kapteinen bruker Google maps, og ser et sted med masse båter. Da tar vi en omvei på jakt etter noe som sikkert er et koselig sted. Blir litt lang i maska og, når stedet inneholdt kun et hotell og noen hytter… Vi snudde bilen raskt og satte kursen mot opprinnelig sted.

Siden det ikke var noe hyggelig sted å se, det Google maps stedet, så kjørte vi til Oban. Her hadde vi booket et rom i farta, for det er utrolig lite ledige rom å få tak i. Når en ikke sjekker helt hva en booker, men er mer opptatt av å komme under 7000 kr for natta, ja da hender det en blir litt overrasket underveis. Vi hadde altså booket et “boxroom” i en del av et fiskemottak på kaia. Det luktet så klart ikke noe annet enn fisk, og der stod vi da… i fiskelukta og ikke kom oss inn i bygget. For slike “boxroom” de har visst ikke betjening, og når “koden” på mail ikke virker, da blir det jammen litt krøll. Men etter en lang telefonsamtale på engelsk så klart, kom vi oss til slutt inn i bygget.

Etter å endelig fått kode og kunne tørre å forlate rommet, var vi på jakt etter mat. Det var blitt sent og alt var stengt ble det sagt. Men plutselig fant vi et slitent lokale med fantastisk hyggelig betjening og nydelig indisk mat. Mutters alene i restauranten var vi også, men det gjorde ikke noe i det hele tatt, for dette var den beste indiske maten vi har spist.

Dagen etter fikk vi sett at dette var en liten og koselig, men småsjabby by.

På toppen av en høyde i Oban hadde en eller annen fyr for lenge siden bygd et colosseum til minne for en eller annen.