22.-24. september
Noen ganger, eller kanskje ganske ofte når en bare får tenkt seg om, så vet en ikke helt hva neste dag vil bringe. Sånn er det her også, og til tider er vi ganske ubestemmelige, men andre ganger, ja da skjønner vi liksom ikke noe, for da er vi så impulsive at en lurer på hva som traff en…
Og impulsive, det må en vel kunne si at vi var da vi fikk det for oss at en fredag med avspasering det passet fint for den som ikke jobber turnus med fri fire uker i strekk (!). Den stakkaren som ikke jobber turnus hadde vært på jobbreise noen dager og kom hjem torsdagskveld, og da, ja da satte vi i gang med googling på hva og hvor en kunne finne på å tilbringe helgen. Ønskene (og forventningene) var godt vær, fysisk aktivitet og bare kose seg. Flere forslag kom på bordet, som sykle Rallarvegen og gå Aurlandsdalen, fjelltur sona Gol eller Vågå eller hva med hyttetur i Tafjordfjellene. Værmeldingene var så som så flere steder, med noe regn og en god del vind. Hva skulle vi finne på?
Av en eller annen grunn kom Tour de Dovre opp på bordet. Det kunne vel være en fin tur på elsykler, vel. Ringte litt rundt for finne ledig overnatting der vi slapp å sykle med svære sekker med telt og soveposer. Fullt grunnet fuglehundsamling på det foretrukne stedet på Hjerkinn… Hmmmm hva nå? Men rundt kl 22 hadde vi endelig funnet oss et ledig rom på et motell på Hjerkinn, og hadde lagt en tålelig plan for hvordan komme oss gjennom Tour de Dovre. Hadde vel og merke noen telefoner som måtte tas dagen etter for å finne ut om det var mulig å få ladet syklene i Grimsdalen.
Siden det var blitt så sent torsdagen, ble det pakket på fredagsmorgen og syklene ble lastet på bilen og vi var på vei. I 1330 tiden var vi ankommet Dombås, regnet var akkurat over og sola viste seg akkurat slik som værmeldingene hadde sagt. Alt lå til rette for en fantastisk og lett (!?) tur på elsykler rundt Dovre.
Det er faktisk en ganske så god beskrivelse på det store internettet når det gjelder Tour de Dovre, og det stod spesifikt at en ikke måtte brenne alt kruttet i bakkene opp fra Dombås. Selv med elsykler var det forholdsvis tungt, veien var gruset og stedvis med større pukk, og det ble fort på tide å få av noen av klesplaggene.
Det var ikke så stritt oppover bakkene med denne stakkaren som hadde tatt avspasering. Godt han med 4/2 turnus er både tålmodig og støttende, aldri kommer det noe om å skynde seg eller å ta i litt mer. Smått om senn kom vi oss oppover det som var de verste bakkene, og siden vi var på tur og sola skein, så var det greit med lunsj der veien endelig ble litt flatere.
Det gikk lettere etter lunsj, veien var bedre å sykle på og det var rett koselig å bare suse avgårde på syklene i høstfjellet på Dovre. Nå var det vel og merke ikke så innmari mye høstfarger annet enn i bakken, for alle trærne var allerede tomme for løv.
På en rasteplass ved veien var det et skikkelig flott utkikkstårn, og jammen traff vi ikke sulaværinger her, og med gode tips om muligheten for å se moskus på turen syklet vi videre.
I et veikryss var det ikke tvil om hvilken vei vi skulle taEtter mange pauser og fotopauser var vi endelig fremme på Hjerkinn.
Overrrasket over hvor mye hardere enn vi hadde tenkt dette strekket var, for rundt 3 mil på sykkel er jo ikke så langt – sånn ca bare tur/retur Vegsund – Langevåg og det strekket har jo vært syklet før. Men det var godt å stige av syklene, finne en stikkkontakt for lading og strekke seg ut. Middag og noe godt i glassene gjorde susen etter timer i frisk luft, og gjett om vi sov godt da?!
Lørdagsmorgen våknet vi til kalde sykler, og de bilene som stod på parkeringsplassen hadde is på vinduene. Jammen godt vi hadde tatt med votter og godt med klær!
Vi hadde dagen i forveien sjekket at det ikke var mulig å lade syklene på Grimsdalshytta der vi skulle overnatte denne natten. Så her var rådyrene gode, for det var da muligens ingen mulighet å lade før vi kom ned til Dovre igjen. For å være på den sikre siden valgte vi å sykle de 3 milene fra Hjerkinn til Folldal langs hovedveien for å se om vi kunne klare å unngå å bruke/bruke minimalt med batteri. For de som ikke har prøvd og tror at det å sykle på elsykler bare er enkelt, så ta en tur på syklene uten å benytte batteri da! Syklene er tunge, og en må trø hele tiden, særlig den som hadde avspasert dagen i forveien. Turnuskaren har større hjul og triller lettere, og etter noe som kanskje oppleves som syting fra damen som avspaserte så kom det etterhvert fra han: “Eg e veldi gla det var like mykje din ide å ta dinna turen, at det ikkje var eg som pressa deg!”
Ikke at turnuskaren ikke kjente turen til nå i kroppen altså, han klagde over “skikkelig vondt i ræven” for han hadde ikke utstyrt seg med ekstra polstring på setet slik som avspaseringsdamen hadde gjort.
Og han var skikkelig glad da vi var vel fremme i Folldal, for der var det jammen en sportsbutikk som solgte ekstrapolstring til sykkelsetet (!) Vi hadde syklet tre mil uten å knapt benytte batteriene, og da var gjorde det seg med beinstrekk og lunsj.
Må vel innrømme at en kan bli litt lang i maska da en på vei til butikken plutselig ser det svære skiltet som skilter med at “Her kan du lade elsykkelen din”. Vi kunne syklet den opprinnelige ruten og fått ladet syklene her!
Jaja, det var jo for sent nå, så en fikk bare glemme det så fort som mulig. Da var det bedre å konsentrere seg om lunsj, og du vet, disse brødskivene med salami, de smaker så innmari mye bedre ute i friluft og særlig når en endelig får hvilt både “ræven” og låra.
Men til tross for brødskivene med salami, og posen med smågodt vi anskaffet i Folldal, var det tungt å starte på resten av dagsetappen. Det gikk skikkelig trått, særlig med den dama altså. Vi var jo fortsatt der at vi måtte spare på batteriet, og det var lite nedoverbakker å kunne “hvile” på.
Vi ble syklet forbi flere steder, og gjerne av spreke syklister uten elsykler. Men da to damer med crocsene festet på utsiden av sekken syklet forbi oss i en pause, ja da fikk dama blod på tann. Det var fullt på forbookingen av senger, og vi var usikre på hvor mange senger som kunne være ledig. Så da bare satte dama på batteriet og lot flettene flagre i vinden, for her skulle vi hvert fall forbi disse to damene. Tunuskaren sleit med å holde følge, og lurte på hva som hadde gått av denne dama (han hadde ikke satt på batteriet).
Vi fikk sengeplass og alt var bare velstand. Det var en del andre folk på hytta, og med senger der det var fire og fire i hver etasje, så lå det an til å dele seng med mange andre 😉 😀
Etter å ha laget oss middag, spilt noen runder med kort og pratet med de andre som var på hytta, var det ikke til å skjule at gjespene kom tettere og tettere. Turnuskaren lurte om det snart var sengetid, og sjekket klokka.. 1930!!! Det var vel i tidligste laget også for slike sprekinger som hadde vært ute og syklet hele dagen. 6 mil på sykkel denne dagen kjentes, både i rumpe og lår, men ikke noe mindre i resten av kroppen.
Var litt skeptiske om det var mulig å sove i dette rommet der det var plass til 16 personer, men med så mye frisk luft som vi hadde fått denne dagen, så sov vi som noen steiner helt til en eller annen sin vekkerklokke ringte kl 0600. Takk og lov så snek de seg stille ut, og vi sov videre en stund til.
Med så mye folk på hytta, orket vi ikke begynne med frokost og oppvask, så vi tok en kattevask, kledde oss godt og kom oss på syklene igjen. Denne søndagen var det rundt 2 grader og veldig mye vind, så det var jammen godt vi hadde klart å å med oss tykke dunjakker i sekkene.
Vel nede og vi kunne se Dovre like nedenfor oss. Nå var valget om vi skulle sykle ned til Dovre eller om vi skulle ta sideveien oppover mot Dombås når vi likevel var litt oppi bakkene. Det nærmet seg farlig tomt for batteri, så etter noen overveielser ble det til at vi satte kursen rett mot Dombås og håp om å nå frem før det var tomt for batteri.
Da vi endelig nådde Jafs på Dombås var det kun 1 km igjen på batteriet på laveste stille for dama. Takk og lov for at vi fikk ladet batteriet så vidt mens vi spiste, da klarte vi de aller, aller siste oppoverbakkene opp til bilen.
Drøye 13 mil på sykkel, såre rumper og støle lår. Men jammen hadde det vært en fin tur, der været stod til forventningene selv om det ikke var så innmari varmt særlig siste dagen.
Men det slutter ikke der 🙂 Vi hadde jo fått tips fra de sulaværingene vi traff på en rasteplass første dagen, om at det kunne være moskus å se. Så da tok vi bilen fatt opp igjen til Hjerkinn, og gikk til Viewpoint Snøhetta for å se om vi kunne være heldige. Det var vi vel og merke ikke, men det var likevel en flott og enkel tur der vi fikk god utsikt mot Snøhetta. Et veldig fint utkikkspunkt.
