Ny dag, nye muligheter. Denne dagen hadde vi som mål å komme til Fort William.
Mens vi kjørte gjennom flott natur på veien mot Fort Williams, så steg gradestokken jevnt og trutt. Det er jo ikke til å komme bort ifra at meldinger hjemmefra med strålende sommertemperatur har gjort oss en smule misunnelige der vi har måttet traktere regn- og ullklær på andre siden av “fjorden”.
Vel fremme i Fort William var det bare å få av seg de aller varmeste lagene med ull, for nå hadde jo gradestokken passert 20 grader, og misunnelsen til dere som hadde sommervarme i Norge var begynt å avta noe. På jakt etter et sted å tilbringe natten så ruslet vi rundt i byen. Etter noen nedslående beskjeder, så fant vi ut at stedets kino også serverte mat og drikke, og det endatil ute i varmen. Så mens noen disket opp med noe leskende i glassene og mat på bordet til oss, kunne vi jobbe iherdig på internettet med å finne et sted å overnatte til en overkommelig pris. Det er jo liksom ikke nødvendig å bruke hele reisekassa på ei natt da….
Til slutt endte vi på det vi fikk inntrykk av var et tidligere destilleriet som lå 1,5 km utenfor sentrum. I overkant dyrt, men du vet… noen er desidert flinkere å selge seg på internettet enn andre, så da slo vi til og tenkte samtidig at 1,5 km inn til byen i kveldingen for noe å spise og drikke, det er jo ikke all verden!
Et stykke utenfor Fort William ligger den berømte “Harry Potter brua”, og mannskapet som.en gang i tiden hadde lest alle bøkene og sett alle filmene ytret et sterkt ønske om å se den. Så vi tok fatt på bilkjøringen igjen for å finne brua.
Siden sola skinte og gradestokken var raus på sifrene og kapteinen ikke hadde fått is i byen, så stoppet vi like borti veien etter Fort William for å kjøpe is. Det snedige med slike små stopp er alt en kan komme over som en ikke vet noe om. Og så også her…
Det var for varmt å spise isen i bilen og siden den eneste benken på baksiden av butikken var okkupert av litt småslitne skotter av det litt tvilsomme slaget, så kunne vi spise isen ved vannet vi så et steinkast unna. Til kapteinens stoooore glede så var det sluser der, og han fikk tråkket rundt og sett på slusene mens isen ble fortært og sola stekte oss på toppen av hodet.
Slusene måtte til slutt forlates, og vi kjørte videre for å finne Harry Potter brua. Smale veier og mye trafikk, og med et hadde i passert stedet for brua. Ikke at vi ikke så hvor det var, men der var jo nesten resten av hele verden og jo… Her var det elendig med parkeringsplasser, selv om det var tillaget for en ganske stor haug med biler. Men stedet var så populært av vi måtte kjøre forbi for å se om det var andre steder å sette fra seg bilen
Ikke at vi var alene om det altså. Det stod biler på alle mulige steder, og etter å ha s udd og kjørt forbi andre veien igjen, fant vi til slutt en grøftekant vi turde sette fra oss leiebilen i. Det var ikke så dumt grøftekamt det, for her var det egentlig en oversvømt og dårlig sti bort mot stedets virkelige attraksjon.
Så gikk vi mot brua på jakt etter Galtvort ekspressen. Litt vanskelig å vite hvilken retning vi skulke gå i, men først peste vi oss oppover en liten haug. Der var det sikkert fint å se brua tenkte vi.
Så vi tenkte vi kunne gå litt nærmere for å se om det var mulig å få noen bedre bilder. Varmen økte fort, og de jakkene vi absolutt måtte ta med oss fra bilen var unødvendige for leeeeenge siden. Sola stekte, og vi åpnet det som var å åpne av sideglidelåser og luftinger i turbuksene våre. Snakket om is hadde gjort seg, men da vi passerte en liten kiosk som solgte is bestemte vi oss for å vente med den til vi kom på tilbaketuren.
Fornøyde og veeeldig varme gikk vi mot bilen igjen. Fablet om den isen vi skulle kjøpe i kiosken, og at vi seriøst skulle pakket med oss litt andre klær enn bare ull og vindtette klær… Skuffelsen var til å ta og føle på da kiosken var stengt og vi kunne se langt etter både is og lettere klær…..
Jaja, ikke noe vits å gråte fordi om. Så etter å ha kommet tilbake til destilleriet vårt, skiftet klær og stelt oss litt etter denne varmen dagen, tok vi beina fatt for å finne litt liv og noe leskende i Fort William.
Ved den aller første puben i gågata, satt det noen karer med gitar som trallet en strofe og to. Vi var ikke sene om å ta nabobordet og bare la musikken strømme rundt oss mens vi fikk lesket tørste struper.
Men det er rart med det, etterhvert skriker magen etter noe å spise. Vi hadde gjort oss gode erfaringer med indisk mat kvelden i forveien, og hadde sett en indisk restaurant på turen gjennom byen tidligere på dag. Men om gårsdagens restaurant var sliten av utseende, så var denne her riktig så fin. Så her hadde vi store forventninger til maten. Men det ble en stor skuffelse, både på smak, service og pris. Så moralen er: “skue ikke hunden på hårene”.
