smakebitavlivet

Vi legger bak oss noen Mile i denne leiebilen som tar oss rundt til ukjente steder i Skottland. Kapteinen er en dyktig sjåfør som kjører stort sett greit på venstre side av veien, og mannskapet har begynt å slappe litt mer av. Det kommer færre kommentarer og utbrudd fra passasjersetet til kapteinens store fornøyelse.

Veiene er omtrent som norske veier, stort sett ikke så innmari god standard. Kan hende de er hakket smalere, og stort sett enda mer gjengrodde, og enda litt mer hullete.. Trærne henger over veiene mange steder, og mange steder der en kunne hatt fin utsikt ser en rett og slett…. ja, trær!

Andre steder er det så nakent og goldt at det jammen er kjedelig det og. Kan jo hende at vi er godt vant også da.. Vi har jo innmari mye og flott natur på Sunnmøre da.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Den ene dagen forsvinner fortere enn den andre, og til tider er vi usikre på hvilken dag det er når vi prøver å booke/finne oss overnatting for natten. Vi liker jo å ta ting som det kommer og å være fri til å bestemme hva som skal skje rundt neste sving. Ikke alltid like smart, hvert fall ikke når det er veeeeldig mange som reiser rundt i Skottland for å gå på turer rundt om i Høylandet på denne tiden av året.

Men etter å ha kjørt fra Edinburgh her om dagen, så havnet vi i Stirling. I sona her hadde vi sett at det skulle være et slags tårn et sted, men først trengte vi å finne noe å spise. Etter flere forsøk og feilkjøring så kom vi oss til slutt inn i et parkeringshus. Mens vi kjørte feil noen ganger hadde vi allerede dømt denne byen til noe kjedelig, så jammen ble overraskelsen stor da vi kom oss ut av det kjøpesenteret og gikk rett ut i en småkoselig gågate. Også her var det fine, gamle bygg, og plutselig var vi nesten fengselet.

Fant til og med statuer av oss selv når vi blir en smule eldre.

Så fant vi til slutt det tårnet, Wallace Monument, etter en liten spasertur gjennom skogen. Kapteinen som er litt tøffere enn mannskapet tok også turen opp de smale trappene i tårnet for å se på utsikten og innholdet i tårnet.

Moralen er: Alltid gjør som kona di sier, ellers ser du hva som kan skje!

Ardlui – mer som et hull i bakken. Hvis noen lurer på hvordan vi da kunne finne det… Jo, når kapteinen bruker Google maps, og ser et sted med masse båter. Da tar vi en omvei på jakt etter noe som sikkert er et koselig sted. Blir litt lang i maska og, når stedet inneholdt kun et hotell og noen hytter… Vi snudde bilen raskt og satte kursen mot opprinnelig sted.

Siden det ikke var noe hyggelig sted å se, det Google maps stedet, så kjørte vi til Oban. Her hadde vi booket et rom i farta, for det er utrolig lite ledige rom å få tak i. Når en ikke sjekker helt hva en booker, men er mer opptatt av å komme under 7000 kr for natta, ja da hender det en blir litt overrasket underveis. Vi hadde altså booket et “boxroom” i en del av et fiskemottak på kaia. Det luktet så klart ikke noe annet enn fisk, og der stod vi da… i fiskelukta og ikke kom oss inn i bygget. For slike “boxroom” de har visst ikke betjening, og når “koden” på mail ikke virker, da blir det jammen litt krøll. Men etter en lang telefonsamtale på engelsk så klart, kom vi oss til slutt inn i bygget.

Etter å endelig fått kode og kunne tørre å forlate rommet, var vi på jakt etter mat. Det var blitt sent og alt var stengt ble det sagt. Men plutselig fant vi et slitent lokale med fantastisk hyggelig betjening og nydelig indisk mat. Mutters alene i restauranten var vi også, men det gjorde ikke noe i det hele tatt, for dette var den beste indiske maten vi har spist.

Dagen etter fikk vi sett at dette var en liten og koselig, men småsjabby by.

På toppen av en høyde i Oban hadde en eller annen fyr for lenge siden bygd et colosseum til minne for en eller annen.

Edinburgh, hva skal en si om dagene i denne flotte byen?

Bilen stod hvert fall godt parkert på hotellets parkeringsplass, mens vi fikk tusenvis av skritt i føttene. Vi kom litt sent på dag den dagen vi kom, og etter Innsjekk tok vi oss en bytur på jakt etter noe å spise. Men så har det seg nå slik at mens en jakter på mat, så går en litt hit og litt dit, og klokken den går.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Med et hotell som lå omtrent midt i smørøyet, rundet vi bare hjørnet og var midt i Royal Mile. Royal Mile er 1,1 Mile lang og har Edinburgh Castle i ene enden og Holyrood Palace (der de kongelige bor når de er i Edinburgh). Gaten er full av steder å spise og drikke, og typiske skotske klær og souvenirer.

Vi var jo litt sent ute, så alle butikkene var stengt, så vi endte ved Edinburgh Castle. Det som er det fine med å rusle ute litt sent på kvelden er jo at det ikke er så mye folk. Og akkurat da vi ruslet rundt denne kvelden, så tenkte vi at turistsesongen sikkert ikke hadde startet enda.

Ned noen trapper, og med ett så vi slottet fra nedsiden også. Ganske imponerende skue det og.

Vi var i gamle delen av byen, og vi havnet på et åpent område med barer og spisesteder på rekke og rad. Etter å ha gått innom flere av de der kjøkkenet var stengt, fikk vi endelig mat.

Gode og mette måtte vi snart finne tilbake til hotellet før vi neste dag skulle bruke hele dagen i denne byen.

Etter en god natts søvn og litt frokost, var vi atter på beina.

Utrolig flott by, med fantastiske hus og bygninger. En blir litt sliten i nakken av å bøye hodet oppover for alle flotte “utskjæringene” alle steder.

Samtidig ser vi at de gatene som ikke ligger midt i smørøyet, flyter over av søppel og manglende vedlikehold. Det bor mange løse fugler også i denne byen, og det er vondt å se så mange triste skjebner rundt om.

Vi tok turen til også den nyere delen av byen, men der var det massevis av butikker og travle folk alle steder. På vei tilbake til gamlebyen, så tok vi noen om-/snarveier, alltid kjekt å se noe nytt, og vi fant oss en bitteliten kafé der vi fikk oss noe varmt å drikke.

Den eldste delen ar full av små smug, close, som binder gater på forskjellige plan sammen. Veldig spennende å gå gjennom.disse, for noen steder finner en små perler og andre steder mer søppel.

Måtte visst ha noe mat denne dagen og, og for å være sikker på at det var litt mer å velge mellom gikk vi for å finne middag litt tidligere enn dagen før. Men siden noen hadde tipset om et sted for drikke på en takterrasse med utsikt til Edinburgh Castle, stoppet vi der gitt..

Ble visst middag i 1.etg der etterhvert og… ikke den beste, men ble mett altså likevel.

Før vi forlot Edinburgh måtte vi få med oss en omvisning “under” Edinburghs gater, der de fattigste av de fattige bodde før i tiden. Den gangen da de ikke hadde toalettfasiliteter, men gjorde sitt fornødne i en bøtte som deretter ble tømt rett utfor døren. Siden det den gangen ble “kappet” takene av husene som stod der og bygd nytt gateplan med flere hus, så hadde disse fattigste under her dagslys og vær, så det de tømte ut av bøtta ble aldri skylt bort med regnet heller. Putt på litt dyreekskrementer og litt slakt, så kan en bare forestille seg lukten her nede.

Og poff… der var dagene i Edinburgh over, og vi tok fatt på den bilkjøringen på feil side av veien igjen….

Dag 2 og på vei til Edinburgh hadde vi bestemt oss for å stoppe og se et av Skottlands uendelig mange slott. På vei til slottet fant vi brått ut at det er fullt mulig å kjøre en liten omvei, for omveier det er vi gode på. Anbefaler omveier til alle som ikke er så gode på det, for en vet aldri hva som kan dukke opp.

For det som dukket opp for oss  var rett og slett en koselig liten by/landsby ved sjøen, Stonehaven. Regnet pøste ned, og likevel bestemte vi oss for å gå fra Stonehaven til slottet, en liten spasertur på rundt 40 min hver vei. Men først måtte vi ha noe mat, og det ble enkelt med salat fra stedets Coop butikk i bilen mens regnet silte ned.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det er nå ikke så innmari enkelt å få på seg fullt med regnklær i bilen, men smått om senn var vi klare for å både utforske stedet og finne slottet, Dunnottar Castle.

Det var jo lagt opp med flott vei og greier, bort til det slottet. Og til tross for regnet som silte ned og vinden som blåste fra alle kanter, så var det en fin gåtur. Minnet oss på et vis litt om fjorårets vårtur til Italia og veiene mellom de små byene langs kysten der faktisk.

Og mens vi gikk der og så på utsikten,  bølgene som slo mot land og de bratte klippene ned mot sjøen, så dukket det opp et monument øverst oppe på en høyde. Minnesmerke for falne under 1. og 2. verdenskrig, og det gjør noe med en når en står der og ser på navnene fra distriktet her som falt. Tenker på hvor mange år det er siden, og fortsatt har det ikke blitt tatt lærdom av det og klart å holde fred på jord! En blir sjakk matt av det.

Imponerende bygninger altså, ruvende på en klippe. Til nærmere en kommer jo mer utrolig er det hva de fikk til for noen hundre år siden.

Nå er det ikke slik at sola plutselig dukket opp, men det var bare et oversiktsbilde av området der slottet står. Innenfor murene var det et helt lite samfunn, med massevis av folk som jobbet der, stall med mange hester, egne hus for voksne barn med sine familier, fangehull, smie, bryggeri og en hel haug med andre ting.

Vindusglugger vendt mot alle retninger, for å passe seg for evnt fiender. Små kriker og kroker for vindusgluggene der vaktposter satt i timesvis…

Egentlig kan en jo lure litt på hvordan i alle vide verden har en overlevd i disse steinslottene rundt om… Det kan jo ikke ha vært så innmari varmt med all den steinen, selv om de nok hadde litt mer tak enn det var her alle steder og forhåpentligvis noe glass til vinduer… For ikke å snakke om hvor kaldt det må ha vært med de korte skjørtene (kiltene altså) der alt dingler i all slags vær under….

Det var kaldt på tur, men i det vi nærmet oss bilen kom to unggutter med noen iskuler i kjeks som så så fristende ut. Så da gikk vi på det vi trodde bare var en liten kiosk med kaffe og is…

Stor var overraskelsen da det viste seg at det gikk an å få sette seg ned og varme seg. Så kan en nå lure på om en blir varm eller kald av kakao/kaffe og is da.

Stonehaven var en koselig liten by, helt utenom vår reiserute der vi kun skulle ha kjørt rett bort til slottet via en annen vei. Men det er dette som er så flott med å ikke alltid følge det en har plottet inn på GPSen.

Mulig mannskapet hadde blitt litt herdet av det lille som hadde vært av bilkjøring til nå, for etter å ha satt seg i bilen igjen, så skled øynene stille igjen der kapteinen førte farkosten langs motorveien mot neste bestemmelsessted:

Edinburgh…

Mannskapet gikk glipp av både en flott bro og et slott på veien, men takk og lov våknet hun før det var på tide å kjøre inn i Edinburgh. Da var det bare å holde seg fast igjen, og kommentere kjøringen i alle kryss. Skikkelig travelt denne kjøringen på feil side, og ekstra ille når en ikke helt vet eksakt hvor en skal. Men mens vi ventet på grønt lys et sted i nærheten av hotellet, ja da dukket jo plutselig hotellets parkering opp. Da stod nesten jubelen i taket i bilen, og vi kunne bare pent og pyntelig svinge inn på parkeringen i stedet for å kjøre gjennom lyskrysset. Puh.. da var det slutt på kjøringen et par dager 😅.

Kan det kalles tradisjon, når vi 2. året på rad drar på kjærestetur på vårparten og atter en gang oppsøker steder på kloden som ikke nødvendigvis har flere varmegrader enn hjemme?

Det er hvert fall Skottland som nå har fått besøk av kapteinen og mannskapet, og nei, vi har ikke seilt med S/Y Flora over. Men hvem vet, kan hende det kan bli en gang det og.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Vi har jo så klart bestilt leiebil så vi kan være unge (?!), frie og uavhengige, og gjøre akkurat som vi vil uten å måtte planlegge så mye. Sånn akkurat som vi liker det!

Det ante mannskapet at det her med leiebil kunne bli en utfordring – hun er jo tross alt en smule pysete. Vet virkelig ikke hva som er verst, å skulle ha kjørt selv eller sitte på, når alt skal foregå på helt feil side av veien….

Men av gårde gjorde det, og selv om kapteinen glemte å se til høyre i første rundkjøringen, og mannskapet brølte av full hals, så gikk det bra. Men etter 10 min på veien var mannskapet nervevrak og trengte en liten pittstopp, så da ruslet vi litt ved sjøen i Aberdeen.

Så var det bare å ta løs igjen da. Nå for å finne hotell og parkering. Kapteinen prøvde etter beste evne å konsentrere seg om å kjøre etter andre biler for å holde riktig side, mannskapet derimot knep hardt rundt sikkerhetsselen og ropte ut i alle svinger og kryss. Tror egentlig begge to var godt fornøyde da bilen endelig var parkert.

Så ruslet vi rundt i Aberdeen, og så på lørdagslivet mens vi vurderte hvor vi skulle ta oss en matbit.

Vi fikk sjekket inn på det som må være det mest knølete hotellrommet noen gang. Så trangt at koffertene måtte løftes over senga for å få plass til de, og en måtte neste krype over sengen for å komme til badet. For et enormt klesskap skulle de visst absolutt ha på dette lille rommet…

Men det var flott i gangen da, selv om frokosten ikke var noe å skrive hjem om.

En herlig gjeng arbeidskolleger med følge av kapteinen var også i Aberdeen.

De hadde lagt opp til en pub til pub runde vi gjerne deltok på. Det var KI (kunstig intelligens) som hadde satt opp ruten, og den var som følger:

1. Start: BrewDog Castlegate

Starter turen med et besøk til BrewDog, kjent for sitt innovative utvalg av håndverks øl. Det er et perfekt sted for å smake på noen lokale brygg.

2. The Grill

En historisk pub kjent for sitt brede utvalg av whisky. Interiøret er sjarmerende gammeldags og skaper en autentisk atmosfære.

Her var det så innmari fullt at vi bare stakk hodene innom, så gikk vi for neste på lista 😅

3. Prince of Wales

En koselig og tradisjonell pub, kjent for sitt vennlige personale og gode utvalg av ale og whisky.

4. Archibald Simpson’s (Wetherspoon)

En del av Wetherspoon-kjeden, dette er et godt valg for rimelige drikker og et bredt utvalg av øl og cider.

5. Slains Castle

Et unikt sted med et gotisk slott-tema. De tilbyr et godt utvalg av drikkevarer og en spennende atmosfære.

6. Drummonds

Utested med levende musikk. Fullt trøkk da vi kom, men en ulykke med en gjest gjorde at stedet raskt ble tømt slik at ambulansepersonell fikk hjulpet vedkommende.

7. Under the Hammer

En sjarmerende, litt skjult pub med en avslappet atmosfære og et godt utvalg av skotske ales.

8. Avslutter med denne: Six°North

En belgisk-inspirert bar som spesialiserer seg på håndverks øl, inkludert deres egne brygg.

Denne, kjære KI, var nedlagt, så den ble det ikke noe av.

En kjekk start på Skottlandsturen der vi foreløpig overlevde både kjøring på feil side av veien og pub til pub runde i festlig lag.

22.-24. september

Noen ganger, eller kanskje ganske ofte når en bare får tenkt seg om, så vet en ikke helt hva neste dag vil bringe. Sånn er det her også, og til tider er vi ganske ubestemmelige, men andre ganger, ja da skjønner vi liksom ikke noe, for da er vi så impulsive at en lurer på hva som traff en…

Og impulsive, det må en vel kunne si at vi var da vi fikk det for oss at en fredag med avspasering det passet fint for den som ikke jobber turnus med fri fire uker i strekk (!). Den stakkaren som ikke jobber turnus hadde vært på jobbreise noen dager og kom hjem torsdagskveld, og da, ja da satte vi i gang med googling på hva og hvor en kunne finne på å tilbringe helgen. Ønskene (og forventningene) var godt vær, fysisk aktivitet og bare kose seg. Flere forslag kom på bordet, som sykle Rallarvegen og gå Aurlandsdalen, fjelltur sona Gol eller Vågå eller hva med hyttetur i Tafjordfjellene. Værmeldingene var så som så flere steder, med noe regn og en god del vind. Hva skulle vi finne på?

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Av en eller annen grunn kom Tour de Dovre opp på bordet. Det kunne vel være en fin tur på elsykler, vel. Ringte litt rundt for finne ledig overnatting der vi slapp å sykle med svære sekker med telt og soveposer. Fullt grunnet fuglehundsamling på det foretrukne stedet på Hjerkinn… Hmmmm hva nå? Men rundt kl 22 hadde vi endelig funnet oss et  ledig rom på et motell på Hjerkinn, og hadde lagt en tålelig plan for hvordan komme oss gjennom Tour de Dovre. Hadde vel og merke noen telefoner som måtte tas dagen etter for å finne ut om det var mulig å få ladet syklene i Grimsdalen.

Siden det var blitt så sent torsdagen, ble det pakket på fredagsmorgen og syklene ble lastet på bilen og vi var på vei. I 1330 tiden var vi ankommet Dombås, regnet var akkurat over og sola viste seg akkurat slik som værmeldingene hadde sagt. Alt lå til rette for en fantastisk og lett (!?) tur på elsykler rundt Dovre.

Det er faktisk en ganske så god beskrivelse på det store internettet når det gjelder Tour de Dovre, og det stod spesifikt at en ikke måtte brenne alt kruttet i bakkene opp fra Dombås. Selv med elsykler var det forholdsvis tungt, veien var gruset og stedvis med større pukk, og det ble fort på tide å få av noen av klesplaggene.

Det var ikke så stritt oppover bakkene med denne stakkaren som hadde tatt avspasering. Godt han med 4/2 turnus er både tålmodig og støttende, aldri kommer det noe om å skynde seg eller å ta i litt mer. Smått om senn kom vi oss oppover det som var de verste bakkene, og siden vi var på tur og sola skein, så var det greit med lunsj der veien endelig ble litt flatere.

Det gikk lettere etter lunsj, veien var bedre å sykle på og det var rett koselig å bare suse avgårde på syklene i høstfjellet på Dovre. Nå var det vel og merke ikke så innmari mye høstfarger annet enn i bakken, for alle trærne var allerede tomme for løv.

På en rasteplass ved veien var det et skikkelig flott utkikkstårn, og jammen traff vi ikke sulaværinger her, og med gode tips om muligheten for å se moskus på turen syklet vi videre.

I et veikryss var det ikke tvil om hvilken vei vi skulle taEtter mange pauser og fotopauser var vi endelig fremme på Hjerkinn.

Overrrasket over hvor mye hardere enn vi hadde tenkt dette strekket var, for rundt 3 mil på sykkel er jo ikke så langt – sånn ca bare tur/retur Vegsund – Langevåg og det strekket har jo vært syklet før. Men det var godt å stige av syklene, finne en stikkkontakt for lading og strekke seg ut. Middag og noe godt i glassene gjorde susen etter timer i frisk luft, og gjett om vi sov godt da?!

Lørdagsmorgen våknet vi til kalde sykler, og de bilene som stod på parkeringsplassen hadde is på vinduene. Jammen godt vi hadde tatt med votter og godt med klær!

Vi hadde dagen i forveien sjekket at det ikke var mulig å lade syklene på Grimsdalshytta der vi skulle overnatte denne natten. Så her var rådyrene gode, for det var da muligens ingen mulighet å lade før vi kom ned til Dovre igjen. For å være på den sikre siden valgte vi å sykle de 3 milene fra Hjerkinn til Folldal langs hovedveien for å se om vi kunne klare å unngå å bruke/bruke minimalt med batteri. For de som ikke har prøvd og tror at det å sykle på elsykler bare er enkelt, så ta en tur på syklene uten å  benytte batteri da! Syklene er tunge, og en må trø hele tiden, særlig den som hadde avspasert dagen i forveien. Turnuskaren har større hjul og triller lettere, og etter noe som kanskje oppleves som syting fra damen som avspaserte så kom det etterhvert fra han: “Eg e veldi gla det var like mykje din ide å ta dinna turen, at det ikkje var eg som pressa deg!”

Ikke at turnuskaren ikke kjente turen til nå i kroppen altså, han klagde over “skikkelig vondt i ræven” for han hadde ikke utstyrt seg med ekstra polstring på setet slik som avspaseringsdamen hadde gjort.

Og han var skikkelig glad da vi var vel fremme i Folldal, for der var det jammen en sportsbutikk som solgte ekstrapolstring til sykkelsetet (!) Vi hadde syklet tre mil uten å knapt benytte batteriene, og da var gjorde det seg med beinstrekk og lunsj.

Må vel innrømme at en kan bli litt lang i maska da en på vei til butikken plutselig ser det svære skiltet som skilter med at “Her kan du lade elsykkelen din”. Vi kunne syklet den opprinnelige ruten og fått ladet syklene her!

Jaja, det var jo for sent nå, så en fikk bare glemme det så fort som mulig. Da var det bedre å konsentrere seg om lunsj, og du vet, disse brødskivene med salami, de smaker så innmari mye bedre ute i friluft og særlig når en endelig får hvilt både “ræven” og låra.

Men til tross for brødskivene med salami, og posen med smågodt vi anskaffet i Folldal, var det tungt å starte på resten av dagsetappen. Det gikk skikkelig trått, særlig med den dama altså. Vi var jo fortsatt der at vi måtte spare på batteriet, og det var lite nedoverbakker å kunne “hvile” på.

Vi ble syklet forbi flere steder, og gjerne av spreke syklister uten elsykler. Men da to damer med crocsene festet på utsiden av sekken syklet forbi oss i en pause, ja da fikk dama blod på tann. Det var fullt på forbookingen av senger, og vi var usikre på hvor mange senger som kunne være ledig. Så da bare satte dama på batteriet og lot flettene flagre i vinden, for her skulle vi hvert fall forbi disse to damene. Tunuskaren sleit med å holde følge, og lurte på hva som hadde gått av denne dama (han hadde ikke satt på batteriet).

Vi fikk sengeplass og alt var bare velstand. Det var en del andre folk på hytta, og med senger der det var fire og fire i hver etasje, så lå det an til å dele seng med mange andre 😉 😀

Etter å ha laget oss middag, spilt noen runder med kort og pratet med de andre som var på hytta, var det ikke til å skjule at gjespene kom tettere og tettere. Turnuskaren lurte om det snart var sengetid, og sjekket klokka.. 1930!!! Det var vel i tidligste laget også for slike sprekinger som hadde vært ute og syklet hele dagen. 6 mil på sykkel denne dagen kjentes, både i rumpe og lår, men ikke noe mindre i resten av kroppen.

Var litt skeptiske om det var mulig å sove i dette rommet der det var plass til 16 personer, men med så mye frisk luft som vi hadde fått denne dagen, så sov vi som noen steiner helt til en eller annen sin vekkerklokke ringte kl 0600. Takk og lov så snek de seg stille ut, og vi sov videre en stund til.

Med så mye folk på hytta, orket vi ikke begynne med frokost og oppvask, så vi tok en kattevask, kledde oss godt og kom oss på syklene igjen. Denne søndagen var det rundt 2 grader og veldig mye vind, så det var jammen godt vi hadde klart å å med oss tykke dunjakker i sekkene.

Vel nede og vi kunne se Dovre like nedenfor oss. Nå var valget om vi skulle sykle ned til Dovre eller om vi skulle ta sideveien oppover mot Dombås når vi likevel var litt oppi bakkene. Det nærmet seg farlig tomt for batteri, så etter noen overveielser ble det til at vi satte kursen rett mot Dombås og håp om å nå frem før det var tomt for batteri.

Da vi endelig nådde Jafs på Dombås var det kun 1 km igjen på batteriet på laveste stille for dama. Takk og lov for at vi fikk ladet batteriet så vidt mens vi spiste, da klarte vi de aller, aller siste oppoverbakkene opp til bilen.

Drøye 13 mil på sykkel, såre rumper og støle lår. Men jammen hadde det vært en fin tur, der været stod til forventningene selv om det ikke var så innmari varmt særlig siste dagen.

Men det slutter ikke der 🙂 Vi hadde jo fått tips fra de sulaværingene vi traff på en rasteplass første dagen, om at det kunne være moskus å se. Så da tok vi bilen fatt opp igjen til Hjerkinn, og gikk til Viewpoint Snøhetta for å se om vi kunne være heldige. Det var vi vel og merke ikke, men det var likevel en flott og enkel tur der vi fikk god utsikt mot Snøhetta. Et veldig fint utkikkspunkt.

5.-13. August

Vi hadde vel egentlig lenge vært enige om at en ferieuke i august i Hjørundfjorden i forbindelse med countryfestivalen i Trandalen, ja det skulle vi ha. Men like enige om det, ja det var vi også når det kom til at det var kun om været var bra.
Når en da kikket på værmeldingene før helgen og så at det kanskje kunne bli bedring over helgen en gang, ja da går kanskje det under kategorien “ferie om været blir bra”…? Enten det, eller så var vi vel bare lysten på å ha ferie da 🤷‍♀️

I hvert fall lastet vi S/Y Flora nok en gang full. Klær, el sykler, hobbyutstyr og mat for flerfoldige dager uten butikker, for vi tenkte oss langt inni der det ikke er butikker. Og selv om ny fiskestang var innkjøpt, så var jo ikke det nødvendigvis ensbetydende med nok mat liksom. Og er det en ting som er sikkert som at lånet i banken øker fortere enn kronene på kontoen “renner” inn, så er det det at en ikke kan risikere å ikke ha nok mat til minst tre dager mer enn det er planlagt ferie hvert fall 🤪. Og hvis noen tror at det er lite bagasje denne kapteinen og mannskapet drar med seg, ja da tar en skammelig feil. En bærer runde på runde med bagasje, mat og stæsj fra bilen og bort i skuta. Til opplysning så ligger skuta som nest siste på rekka i denne båthavna, og armene blir bare lengre og lengre for hver tur. Så mannskapet legger herved inn et ønske til “havnevakta” ved båthavna; en sånn snerten liten trillevogn på fire hjul som en kunne fylt ved bilen og trillet til båtene, ja det hadde gjort båtlivet ekstra behagelig 🤩. Sånn, ønsket er herved sendt, og det er jammen ikke lenge til jul har jeg hørt, så det er bare å vente i spenning 😉.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Heeelt innerst inn i Hjørundfjorden gikk det, mest med motor også denne turen. Det er ikke så lett å få heist seil når en ikke nødvendigvis vil samme vei som vinden blåser. Men pytt, koselig tur innover i den nydelige fjorden likevel. Her inne hadde vi aldri vært tidligere, og det er kjekt med nye steder.

Været i helga her inne var sånn tålelig greit, stort sett opplett og fin temperatur, så vi fikk brukt el syklene mye. Vi syklet oppover i dalen ved Finnes, parkerte syklene og gikk på fjelltur til gapahuken for å nyte lunsjen i høyden. Noen mener at det er gratis trim med el sykler, men til opplysning så er det fullt mulig å bli både støl i lårene og svett både på rygg og mage med slike sykler og. Det er bare å prøve 🤷‍♀️

Vi utforsket også veien utover til Viddal på jakt lokal vin, for etter det vi hadde hørt var det vinproduksjon inni fjordene her. Måtte nok dessverre dra tilbake litt småskuffet her gitt, for det var nok ikke gått helt etter planen der. Men hvem vet, kan hende det blir lokal vin å få kjøpt fra Viddal om noen år 🤷‍♀️. Jammen godt vi hadde vært forutseende nok til å benytte oss av polet på forhånd da gitt 🤪.

Kapteinen holdt på å gå ut av sitt gode skinn etter å få prøvd den nye fiskestanga også. Og da mannskapet foreslo fisking på brygga, passelig lokal cider i glassene og med de gamle campingstolene kapteinen hadde funnet i garasjen, ja da kunne en se stjerneglansen i kapteinens øyne. Han hadde ikke før kommet ned på brygga før han hadde fått gjort første kastet mens han samtidig slengte ut av seg konkurranseregler for kvelden. Skikkelig oppesen var han der han stod, så førstemann (eller dame) som fikk fisk, den vant. Viktig å få med at det var fem kast hver før vi byttet 😅.

Mannskapet derimot så nå mest for seg å sitte på brygga, nyte et glass ciderbobler og bare nyte at det var ferie. Så hun åpnet flasken, sjenket i glassene og dro stolene ut av posene. Åpnet først den ene, og med et grøss konstaterte at kapteinen kunne ta den første stolen – full i spindelvev og døde edderkopper som den var. Satt seg godt til rette i stol nummer to, den var fri for slike ulumske greier, og koste seg med gode bobler. Tok en ekstra kikk bort på den andre stolen – sikkert bare for å få et nytt grøss gjenom kroppen – og så at det faktisk ikke bare var døde edderkopper og spindelvev, det bare var fuuuuuullt av babyedderkopper som kravlet rundt! For å si det slik, vanvittig glad for at vi tok disse stolene ut av båten så ikke alle disse gufne krypene hadde spredd seg i hele skuta (*grøss*). Disse stolene gikk rett i søpla på kaia!

Resten av fisketuren var strengt tatt ikke så verst 😉 Bare så det er opplyst om, så var det mannskapet som fikk den første fisken!! Den (og de andre småfiskene vi fikk) gikk forresten rett i sjøen igjen, lille spjelingen, men mannskapet vant altså 🙂

Med dårligere værmeldinger i sikte, han Hans holdt jo leven i store deler av landet i denne perioden, så satte vi kursen mot Sæbø etter to netter på Bjørke. Rett og slett for at det er litt større forhold der, så vi så for oss litt mer spennende dager der det kanskje var litt flere båter i havna så vi kunne få med oss litt liv og røre.

Sikre på at det ville være masse båter i havna denne uken siden det var countryfestival på Trandal i helgen, men først onsdag så vi flere båter i havna enn vår egen. Nå er vi heldigvis uttyrt med evne til å underholde oss selv, og det er ikke mangel på kreativitet her ombord altså.

Mannkapet hadde jo tatt med seg flerfoldige sybøker og mønsterpapir til å tegne av mønster for fremtidige syprosjekt, så der gikk det jammen med noen timer altså. Til og med kapteinen kunne benyttes her, han ble rent dyktig til å klippe ut mønster denne ferieuken 🙂 Egentlig var nok kapteinen mer fornøyd med å leke seg med dronen han hadde tatt med, enn å klippe mønster altså, men hva gjør en ikke for kjærleiken 😉

Både kaptein og mannskap er av det litt rastløse slaget, og sånn sofasitting i dagesvis ligger nok ikke for noen av oss, men likevel fant vi ut at det var dumt vi ikke hadde tatt med oss chromecast så vi fikk sett litt på tv når sofaen først ble inntatt.

Så da fant vi rett og slett ut at det går to busser for dag til og fra Sæbø, så hvorfor ikke være litt turister (?). Det betydde 2,5 timer til rådighet i Ørsta, før bussen gikk i retur til Sæbø. Her var det bare å hive seg rundt, rekke bussen og se hva Ørsta hadde å by på. Chromecast, fleecejakke og ikke minst noen kalorier rikere på en av Ørstas kafeer, ble utbytte av denne dagens utflukt, og poff så var nok en dag oppbrukt 😉 De går fort disse dagene selv om en ikke har noen planer for de.

En formiddag uten regn benyttet vi til sykkeltur opp gjennom dalen og mot Kvistadsætra. Sekk med niste og planer om å nyte maten ved sætra eller et annet fint sted, men det var nå dette pysete mannskapet da…. Etter å ha syklet opp alle de bratte bakkene svett på ryggen og tung i låra, og enedelig nesten fremme…. Ja da, var det plutselig flere kyr i veien, og med en redsel for å ikke komme frbi de på veg ned igjen, så sa mannskapet rett og slett stopp. Så da måtte kapteinen bare snu, og vi fant en liten stein vi kunne raste ved rett ved veien… Ikke noe til utsikt, ikke noe koselig, men maten var ikke så verst utendørs altså 🙂 Vi hadde forresten ikke før kommet tilbake til vårt flytende hjem, så åpnet himmelens sluser seg, så kanskje like greit at kyrne stod der de stod ellers hadde vi blitt søkkblaute 😉

Torsdag skulle det endelig komme venner til bygda, så i påvente av å endelig se andre mennesker ruslet vi en formiddagstur rundt på Sæbø. Nærmet oss fergekaia, og brått slo en ny tanke ned i kapteinenes lyse hode (han er jo egentlig mørk og mystisk men ;))! Skal tro om det er gratis å ta med sykler på ferga?? Tja, ikke visste nå vi, og siden vi er utstyrt med en smule gjerrige tanker (bare av og til egentlig..) så var det jo greit om det kunne være gratis denne mulige fergeturen. Ikke at vi vurderte prisen da vi tok den sinnsykt dyre bussturen til Ørsta da, men det var jo tross alt en annen dag, så det teller jo ikke lenger. Fant ut at fergen faktisk var helt gratis, og det  var jo enda bedre enn rimelig, så her fant vi ut at vi skulle på fergetur. Men vi ville jo ha med sykler, og sprang tilbake til S/Y Flora, røset med oss hjelm og sykler og sylet i ful fart til ferga. Ja, sånn stress for det var bare 15 minutter til ferga skulle gå, og det var over 1 time til neste avgang…. Rakk ferga med et nødskrik, og koste oss med den obligatoriske svelen på turen over.

Syklet langs veien til Urke, og siden vi hadde spart noen kroner på den gratis fergeturen, kunne vi likeså godt dra kortet på den lokale butikken på Urke. Er ikke Sunnmøringer i lommeboka mer enn sånn ytterst sjeldent, så 😉

Syklet videre til Øye, ruslet rundt i hagen til Øye hotell før vi steg over døstokken og inni erverdige Øye hotell. Flott hotell og hyggelig betjening. Her kunne vi nyte en veeeeldig god eplekake og bobler i skikkelig lekre omgivelser. Hadde vært fint å gifte seg her inne… Disse gifteplanene hopper og spretter rundt, og vi som lever godt i nuet og liker å ta ting litt som de kommer, så vi har så klart verken satt dato eller planlagt noe bryllup enda, men det kommer nok 😉

Koselig dag med nye impulser, og litt irritert på oss selv for at vi ikke hadde kommet på tidligere at det gikk an å ta fergen over til Leknes og ta turer derfra også. Men men, det er jo ikke så mye å dvele ved. Kvelden ble avsluttet ombord i S/Y Flora med venner på besøk 🙂

Fredag kom enda flere venner, og i mars da vi hadde planlagt og bestilt billetter til countryfestivalen, hadde vi også bestilt oss noen timer i saunaen som ligger på fjorden her. Endelig skikkelig varme etter dager med mye ull og regnklær! Tenk så gærne det da går an å bli at en da synes det kunn bli for varmt også, og at en da går ut for å bade i den iskalde fjorden!! Men ja, galne folk altså 🙂 Skikkelig herlige timer der vi fikk både svettet skikkelig og kjølt oss ned i nesten samme nuet.

Countryfestivalen på Trandalen er et årlig arrangement fra torsdag til søndag, men vet ikke om det er det at vi begynner dra på årene, eller mer det at vi setter utrolig stor pris på dager uten selvforskyldt dårlig form, men hvert fall hadde vi tenkt at det var nok med en dag på countryfestivalen. Så lørdag var dagen, og med værmeldinger som ikke var så aller verst, så skulle vi nyte denne dagen på Christian Gaard Bygdetun. Antrekkene var klare, humøret på topp, sola skinte og alt var bare velstand. En herlig kveld på festival, til tross for at regnet høljet ned like etter vi ankom festivalområdet. Da var det ikke så dumt med cowboyhatter 😉

En skikkelig flott uken varer ikke forevig, og heller ikke denne uken. Godt med ferie der det ikke var store planer om å få utforsket store områder, få eller ingen planer annet enn å stå opp og se hva dagen ville bringe. Lave skuldre, bare ta livet som det kom, og jammen gjorde det ikke noe at ikke været var av det aller beste. Kastet loss søndagsformiddag, satte kursen mot hjemlige trakter og de vanlige forpliktelsene, og jammen var det da godt at det ikke går så fort med denne skuten. For på den måten kan en dra ut timene med ferie så langt som mulig, og det er jo akkurat det som er så fint med dette seilbåtlivet 🙂

Nå har det seg slik at ubetalte bloggere må til tider gjøre annet enn å blogge, så da må noen dager oppsummeres kortere enn andre. Dessuten er det heller ikke slik at alle dager er like innholdsrike og dermed heller ikke akkurat like mye å skrive om.

Av uforståelige grunner, eller det kan nok hende de ikke er så uforståelige når kveld etter kveld går over til natt og en ikke evner å legge seg til lading, så står vi ikke opp før en arbeidsdag nesten har passert lunsjtider. Jammen godt det er ferie for ellers hadde det blitt innmari korte arbeidsdager 🤭.

Hvert fall så dro vi nå fra Mausund litt sånn langt på dag sånn for en god del dager siden (vanskelig å holde orden på tiden i ferietider) mot atter en gang ukjent farvann. Vet aldri hvor vi tenker å dra, og denne dagen uten unntak. Innimellom har vi noen tanker på hvor vi vil innom, men ikke alltid alt går som tenkt.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Været var ikke helt på vår siden, altså når vi egentlig ønsker sol og vind fra rette veien, og vi var litt “smådeppa” og planløse der vi kastet loss. Skulle hvert fall se hva Gjæsingen var for noe, så det var første stopp denne dagen. Liten øy, kort vei og massevis av gåsebæsj 🫣. Sjarmerende lite sted, og slik vi fortstod det, ingen fastboende. Ruslet litt rundt, kjekt å være innom og kastet loss på nytt.

Hadde egentlig en plan om å legge oss til på Sørburøy for der hadde vi lest det var butikk. Og butikk, det fenger, til tross for at de er bittesmå og superdyre 😅. Nå var det veldig grunt på enden av den flytebryggen, så med et par meter under sjølinjen for S/Y Flora sin del ble det for vågalt for både kaptein og “nykaptein”, så planer revurderes i fykendes fart.

Når en slik revurdering av planer finner sted og en skal finne nye havner, så er det ikke alltid like enkelt. Noen steder er informasjonen om gjestehavner misvisende og rett dårlige, og det var tilfellet da vi fant ut at vi skulle legge til kai ved Sistranda. Kartet ville ha oss til en fiskekai, og etter å ha forhørt oss litt rundt med folk på stedet som ikke visste så mye om gjestehavner, så fant vi tilfeldigvis en havn vi kunne ligge i. Vel og merke ute strøm og andre fasiliteter, men siden den var gratis så synes jo sunnmøringer at det likevel fungerte bra 😊.

Etter en god natts søvn og deretter utforsking av stedets shoppingmuligheter så så vi oss vel fornøyde også med dette stedet.

Den nye kapteinen tøffet S/Y Flora fra kai og satte kurs mot nok et nytt og uutforsket sted. Den gamle kapteinen har nok enda ikke blitt helt degradert til gummien men en vet aldri når det kan bli 🤭😉.

Været setter en liten stopper for aktiviteter og ombord er vi sløve og lite lystne på å gjøre noe. Det hender at kapteinen slår mannskapet i spill fortsatt og mannskapet synes vinnerlykken er dårlig fordelt ombord. Stort sett er det glemt til neste dag heldigvis 😇.

Fredagen, sist i juni, la vi til kai på Knarrlagsundet og her har de en god Jokerbutikk, så her var vi innom mange ganger 🤭. Freste litt rundt med el-sparkesyklene en stund, og koste oss med middag og vin i båten på kvelden.

På vei fra Knarrlagsundet tok vi en avstikker innom Fillan for å gå på shopping. Nå er det jo ikke de helt samme størrelsene på shoppingsenter på de stedene vi er innom som de vi er vant til hjemmefra, men koselig å rusle rundt i butikker vi ikke nødvendigvis har hjemme. Dessuten fant vi noen skikkelig flotte stoler til vårt fremtidige felles hjem 🤩. Fikk de bare ikke med i skuta…. Håper de venter på oss til “en vakker dag…”

Til slutt la vi oss til for kvelden på Ansnes brygger.

Tok en liten tur med el-sparkesyklene, før vi inntok restauranten her. Hadde lest at de var veldig gode på sjømat og særlig kreps, krabber og slike andre sjøfigurer. Nå står ikke slike “greier” så høyt i kurs hos mannskapet og siden det måtte være minst to på en slik bestilling, så fikk ikke kapteinen det heller 🤷‍♀️. Men vi måtte prøve noe vi ikke hadde spist før, så det ble Skate. Veldig godt, så anbefales.

Utpå kvelden tok en servitør fram sangstemmen og det ble levende musikk og dans. Vi kom også i snakk med hyggelige båtnaboer, så nok en sen og fuktig kveld gitt 😅.

Og når kveldene blir sene og fuktige, og i tillegg det er nydelig sommerstemning på himmelen når en skulle lagt seg, så blir dagen derpå atter en gang langt på dag før en kommer seg opp og ut 😁.

Kastet etterhvert loss, svingte oss innom Hopsjøen for å se på stedet og brygga her. Koselig restaurant i skikkelig gamle lokaler, med et lite hvalfangstmuseum på loftet.

Denne kvelden la vi til kai på Kvenvær og ble tatt imot på bryggen av en svigersønn sine foreldre.

Dagen etter fant vi frem de herlige fremkomstmidlene våre og la på tur mot et fjell. Jammen er det godt med el-sparkesyklene når det er kilometervis av vei før selve fjellet 😅. Men til slutt kom vi oss til fjellfoten og fikk gjemt fremkomstmidlene i en grøft så vi var sikre på at vi slapp å bruke apostlenes hester tilbake etter turen opp til Tonningen.

Etter en varm tur oppover der en fablet om bading i et vann når en kom ned igjen, så ankom vi etterhvert toppen med sine 230 meter 😅. Her var det utsikt over skog, hei, sjø og øyer så langt en kunne se. Det er forresten slik at når en er litt småkald før en forlater skuta, så pakker en tursekken etter det, og det en ser ut av vinduet. Så vann var ikke et alternativ, men det var derimot varm kakao 🤭. Nå skal det nå sies at bare en fikk igjen pusten på toppen så kjente en jo også på kald vind rundt ørene. Så det var faktisk ikke så verst med kakao der vi prøvde å ikke fryse ihjel i vinden på toppen.

Men rart egentlig, kalde som vi var på toppen, så får en fort varmen igjen på vei ned igjen, og når sola kommer i tillegg så fristet dette badet nok en gang… Rart det der, akkurat da vi var nede igjen så var det et skilt til en strand 😁. Og for en strand 🤩! Sand, langgrunt, ikke en levende sjel i mils omkrets, ingen håndklær og heller ingen badetøy… Ble bading likevel altså for å si det slik 🤭🤭.

På vei tilbake til skuta, var det skikkelig kjekt å være på besøk i ikke mindre enn to hus på Kvenvær. Skikkelig hyggelige både fastboende og feriegjester på dette stedet 😍.

Herlig avslutning på nydelig dag med middag, vin, regnbue og nydelige farger på himmelen.

Tirsdag var nok en sløv morgen på Kvenvær, men denne dagen fikk vi ikke forlatt båten før langt på dag for det var arbeidskarer på kaia. I timesvis holdt de på med oppstramming og optimalisering av flytebryggene og kapteinen var så opptatt av å se på at her kunne vi ikke forlate skuta i fare for å gå glipp av noe. Men vi fikk da tatt en tur med el-sparkesyklene til slutt, såpass at vi fikk sett litt mer av stedet.

Utpå kvelden kom en datter og svigersønn til Kvenvær og denne kveldens middag ble på stedets restaurant sammen med svigersønnens foreldre. Veldig god mat på Brygga restaurant og pub på Kvenvær. Hyggelig kveld i godt selskap, og det er jo ordentlig kjekt å se og snakke med litt andre folk enn de som til vanlig holder hus ombord i S/Y Flora også 🤭. Ikke at vi er lei av hverandre altså 🤭😅.

Onsdag og starten på hjemreisen, S/Y Flora stuet til randen og 2 gjestepassasjerer med på turen til Ålesund.

Litt heising av seil ble det selv om det viktigste er å passe på at seilene ikke skygger for sola 😜 🌞⛵️.

Etter noen timer så kunne vi legge til kai i Kristiansund og rusle litt i butikker og spise middag på restaurant. Vel tilbake ombord ble kvelden avsluttet med kortspill, og med flere spillere så tapte ikke mannskapet denne kvelden 🤭🤩.

Torsdagen våknet vi til nydelig vær, enn dog dårlig med seilvind men desto kjekkere med sol og varme. “Tidlig” på an for å være sikker på å komme oss under brua i Sveggesundet før det ble full flo, altså omtrent avreise i den tiden en vanligvis står opp her ombord. Fikk til og med fikset egg og bacon til frokost før avreise gitt 😅.

På veien stoppet vi innom en øy med “basseng” og stenger for hengekøyer, ikke at vi verken badet eller hadde med hengekøyer, men kjekt å rusle litt rundt og se på muligheter som finnes til en annen gang 😁.

Og siden sola skinte og det var varmt så var det jammen kjekt med et stopp på Bunnpris på Langøya. Her fikk vi kjøpt is, og dessuten fant vi her ut at det er mulig å ikke bare drive bloggvirksomhet på “de syv hav” når en har gummien med. Så herved kan det hende vi sper på blogginntektene med fraktinntekter om noen trenger frakt av varer på kryss og tvers 😜.

La til slutt til kai på Bjørnsund for en siste natt ombord i S/Y Flora for denne gang.

To uker til sjøs i ymse vær og på nye steder, mye god mat og drikke er fortært, litt dårlige på blogging men rekker ikke alt på to uker 😜, er nå over. Kapteinen er fortsatt hovedkaptein, men mannskapet har gått i god lære disse ukene og kan nå håndtere S/Y Flora (vel og merke om været er bra) 😅⛵️. Har både lagt til og fra kai, styrt med stødig hånd mellom holmer og skjær, langt ifra utlært men mye bedre enn før disse to ukene 😁.

Nå er mannskap og kaptein klare for noen runder med klesvask og repakking før nye eventyr venter kaptein og mannskap, vel og merke til lands i denne omgang.

Takk for følget i denne runden ⛵️

Det er noe eget med ferie, særlig ombord i S/Y Flora. Når ingen planer er lagt, morgenene er lange og sløve, slippe å smøre seg med solkrem (nei, vi foretrekker sånn sett solkrem) fordi det til tider blåser fra alle kanter og sola har gjemt seg bak et tykt skylag. Da vet du, da kan en bruke tid på hårvask i steden for å komme seg ut 🤭🤭. Ikke at det er et stort problem det med hårvask altså, men det er ikke fritt for at det er en smule mer tidkrevende enn hjemme siden en må pumpe ut litt vann for å forhindre oversvømmelse mellom de ulike prosessene det er å få vasket det hulderhåret til mannskapet.
Men omsider var nå mannskapet ren og tålelig pen, kapteinen hadde rukket å vaske hele båten på utsiden mens mannskapet styrte med den hårvasken, og klar for en ny dag.

Etter en veldig sen frokost, så ruslet vi på land. Rakk ikke å få sett hele Sula dagen i forveien, så da måtte vi få sett litt nå.

Hyggelig sted, massevis av røde naust og noen ordentlig fine hus. Besøk på øyas kapell er alltid en nødvendighet, her stod det jo tross alt “åpen” på et skilt. Og de som har fulgt med en stund vet da nå at kapteinen har en forkjærlighet for kirker og kapeller. Mange av de er jo skikkelig flotte, så kan jo skjønne fasinasjonen sånn sett 🤭.

Kastet etterhvert loss i den sterke vinden (en smule utfordrende å komme fra kai, men pytt) og satte kurs mot Bogøyvær. Her hadde vi fått noen anbefalinger, og anbefalinger prøver vi å følge etter beste evne. I det mannskapet prøvde å komme seg på land med fortøyninger, det blåste tross alt litt, så ropte plutselig stedets pøbbvert om vi kunne tenke oss fish and chips for han skulle til å stenge! Overveldet av servicen om å si fra slik, forkastet vi alle planer om thaisuppe i båten, og vips var vi på pøbb med middag, øl og bobler 🤩. Lykke på jord!

Mannskapet var ikke mindre lykkelig da det viste seg å være en liten butikk med interiør og annet krims, lakris og hjemmelagde drops.

Her kunne mannslapet ruslet rundt i timesvis hadde det ikke vært for at innehaveren hadde noen fiskekaker på vent 🫣😅. Men åpnes igjen neste dag, sies det 🤩. Dessuten fikk vi med turanbefaling på lakriskjøpet, så da ble det “kjærlighetsstien” på øya ved siden av (forbundet med hengebro).

PS det var mannskapet som vant det meste av spill denne kvelden, akkompagnert av norske slagere på Spotify og litt rødvin i glassene.

Dagen etter var vi om mulig, enda senere oppe enn dagen før. Skjønner ikke det derre sjølivet og sovehjerter altså, men så klart når nettene nyttes til brettspill og vindrikking mellom alle de dype samtalene, så må en jo så klart ta det igjen på annet vis 😜. Det ble lagt igjen noen kroner hos stedets landhandel også denne dagen, før sen frokost og en liten rusletur på en liten haug vi ikke hadde vært innom dagen i forveien.

Fant etterhvert ut at vi skulle forflytte oss til nytt sted, så kapteinen dyttet S/Y Flora ut fra kaia, og mannskapet styrte med sånn cirka stødig hånd til neste kai. Denne gang gikk vi i land på Mausund. Her var det både butikk og kafé. Det aller første vi gjorde var å fortære en softis hver på Havna kafé 🫣.

Et fiskevær med veier – ergo frem med el sparkesykler og suste avgårde på oppdagelsesferd. Ikke at det var allverden å se, men vi fikk nå kjørt alle veier til endes og slått av en prat både hist og her med fastboende. Historier fra krigens dager og frem til i dag – raushet og fortellerevner er det flust av her ute i havgapet  🤩.

Vi hadde tenkt å finne et sted i fjæra for grilling av middag, men det ble middag ombord i steden. Koselig det, og mindre styr 😜.

Og mens mannskapet tok oppvasken, putlet kapteinen med sitt og før mannskapet hadde fått sukk for seg var invitasjonen (les; tvang 😅) om fisketur i gummien et faktum.

Og nå har det seg nå slik at mannskapet er litt svak for den kapteinen og lar seg lett lokke ut på eventyr som en ikke alltid ser utfallet av når en i et svakt øyeblikk sier ja 🫣.

Ikke nok med at mannskapet fikk ålt seg ned i gummien, etter noen meter så var beskjeden at her var det bare å lære seg å kjøre også 🥴. Ikke nok med at mannskapet skal lære styre den store farkosten… Men nå også den lille… Skal tro om kapteinen har baktanker av hele greia 🤔 Kanskje han ser for seg at den er han som skal slappe av nå fremover, mens mannskapet (les; den nye kapteinen) overtar styringen og ikke for sovet på overfarten lenger 🤔😜.

Etter litt fomling og noen runder seg selv, så fikk mannskapet en slags kontroll på gummien. Og da drar kapteinen opp fiskestanga… ja, ikke at den var så liten at han hadde den i lomma da men… Så da ble det litt fisking da.. eller hvert fall forsøk på. Var lite fisk å få gitt, og egentlig syntes kapteinen det var like greit.

Kaptein ville ta turen rundt øya etter fiskingen, men mannskapet som styrte “skuta” ville heller nærmere land og at vi tok korteste veien til land. Og jammen var det bra, for to minutt etter å ha tatt løst så ble det noen rare lyder og lukter fra motoren… og jammen nektet den å starte igjen gitt 😵‍💫.

Da ble det brått “vaktbytte” ved roret, og kapteinen måtte frem med årene. Jammen godt han er tidligere norgesmester i padling, så da har han vel ett og annet av padle/rotriks på lur 😆. Fikk hvert fall rodd oss tilbake til den store farkosten 😁⛵️.

Tilbake i større og tryggere farkost ble det noen runder med Backgammon. Mannskapet synes det var en dårlig avslutning på en ellers flott dag, gikk på tap på tap, og herved har kapteinen fått nytt navn: Kaptein Gullhår!

(Mannskapet har et ørlite grann snev av dårlig taper humør 😵‍💫)

Etter en skikkelig god natts søvn våknet vi uthvilte og klar for nye eventyr. En vaffel hver på Onas strikkebutikk/landhandel før vi kastet loss mot nye steder vi enda ikke hadde lagt noen planer for.

Vi har ingen store planer når vi flagrer rundt med S/Y Flora, og det er en av de tingene som gjør det så innmari digg. Ikke stresser vi, ikke har vi planer og vi tar dagene akkurat slik som de kommer. Akkurat slik vi begge liker det 😁. Hvis noen har lyst å møtes oss på tur så får vi så klart til det, så om andre er i sonen der vi er, så må en bare skrike ut 😊.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Men i denne runden så er det hvert fall nordover det går, og etter noen timer i stekende sol og med bare så vidt nok vind til at vi kunne ha opp et seil på deler av turen, så la vi til kai på Grip.

Om det var slik at vi kunne vurdert å ta el-sparkesyklene på land på Ona, så var ikke det noe å vurdere her i det hele tatt. På et blunk hadde vi gått alle de små gatene mellom de søte husene her, nesten blitt overfalt av noen hekkende terner og måker, sprunget for livet for å ikke få nebb i hodet og likevel konkludert at her ble det middag i fjøra. Hentet grill og mat og fant oss en fin plass i sola med utsikt mot havet, grillet hamburgere og drakk noen bobler. Vet ikke jeg altså, men vil tro at dette går under en kveld som livsnytere atter en gang 🤷‍♀️😍.

Solnedgang på Grip, før vi spaserte tilbake til våre hekkende naboer ved S/Y Flora.

Noen som skjønner hvorfor enkelte skal være mer eglete enn andre? Det gjelder både mennesker og dyr, for jammen ble det lite søvn på mannskapet denne natten. Det vites dog ikke om det var de skrikende måkene eller den kjensgjerning at mannskapet hadde blitt bysset i søvn på overfarten til Grip, og da allerede var uthvilt… mye søvn ble det hvert fall ikke, der mannskapet lå og hørte på både måkeskrik og kapteinen som sov 🤷‍♀️.

Dag 3 og avreise fra Grip i strålende sol. Videre kurs mot nord, og denne dagen hadde vi bare vind fra nord så det ble lite seil. Men desto mer sol og stekende varme. Var bare å kaste klærne der vi satte kurs mot horisonten.

Et lite stopp på Veiholmen for litt proviant og en is. Rusletur på nok en flott sted med mange gamle fine hus, artige navn på husene og flere spisesteder (som alle er stengt mandager) for de som vil mette magen, før vi fartet videre.

Når en tøffer sånn avgårde i sakte fart, så hører vi litt musikk, spiller litt spill, putler med litt ymse eller enda til hører på Reiseradioen på NRK. Ett og annet fra ymse radioprogram fester seg fast en stakket stund, og det hender at noe må prøves ut i levende livet med diverse resultat. I hvert fall hadde kapteinen fått med seg at et kyss skulle vare minst 6 sekund (!). Ingen som sa hvordan en vet hvor lenge det er, slik at en har kontroll på tiden da, men…. Mannskapet kan hvert fall melde hjem om at det ikke er helt det store med slike seks sekunders kyss, der det telles høylytt 1001, 1002, 1003 osv underveis… Førte hvert fall til latterkramper da 🤷‍♀️🤣.

En vet det, at en kar som bor på Sula lengter tydeligvis hjem, så da ble det oppankring på Sula da 🤭. Litt lenger uti havgapet dette Sulalandet her, enn der kapteinen til vanlig holder hus.

Tøffet til kai, blikkstille sjø og solskinn, middag på dekk i stekende kveldssol, før vi gikk opp på fyrtårnet for fotosession i solnedgang.

Nydelig sted med massevis av små holmer og skjær, og ekstra pluss for varme og sol. Ja, altså helt til vi stod der oppe på fyrtårnet og alt snudde og vinden plutselig skrudde seg på fra alle kanter.

Kapteinen slo mannskapet så inderlig i backgammon før køya ble funnet. Egentlig ble det spilt om hvem som skulle måtte ligge i gummien (gummibåten altså), men heldigvis fikk mannskapet ligge inne likevel 😅.

Siden kapteinen ble en dag forsinket hjem fra jobb i Nordsjøen, ble så klart ferien tilsvarende forsinket. Men lørdagsformiddag var vi endelig klare til å stue S/Y Flora full av klær og annet utstyr til å kunne tilbringe de neste 2 ukene et sted langs Norges landstrakte kyst. Vi har som vanlig ikke lagt de store planene, annet enn at ferden går mot nord et sted, så bestemmer vær og vind litt hvor vi havner.

I hvert fall kom vi oss ombord, kapteinen kjørte hjem for å sette igjen bilen og hente en mindre farkost som vi tenkte å ha bakpå i år.

Mest for å prøve å ligge til anker i løpet av turen, men kanskje han også har noen tanker om at han trenger noen minutter med stilletid… eller kanskje han har baktanker, slik at det er mannskapet som må henge bak…. Jammen ikke godt å vite, men mannskapet holder en knapp på første alternativet, for mens han ordnet bil og “slepebåt” så så mannskapet med sin ryddemani sitt snitt til å pakke ut også kapteinen sine bager. Og hva i alle dager dukket opp?

Ikke nok med det, det var jammen enda mer i den bagen…. Mannskapet er verdens største godterimonster og det vet kapteinen så innmari godt, så det å ha godteri liggende er egentlig dødfødt. Mannskapet støvsuger skuffer og skap på jakt etter søtsaker, og ikke noe blir liggende igjen… Så stakkars kapteinen så vel egentlig sitt snitt til å kunne porsjonere ut litt søtsaker utover ferien 🫣🤭. Vi får nå se hvor lenge det holder 🤭🤭.

Vi fikk nå kastet loss likevel til tross for kapteinens forsøk på litt hemmelighold⛵️🌞 og satte kursen mot nord.

Men først litt bunkring av drivstoff, og siden årets mål er at mannskapet skal lære litt mer enn en knute eller to, så var det altså mannskapet (med gode instrukser fra kapteinen) som la S/Y Flora til kai mens kapteinen hoppet i land med fortøyninger 😁. Stolt som en hane, eller er det egentlig høne det burde hete når det er hokjønn en snakker om her 🤔🤣. Og jammen og det så la mannskapet fra kai og, og styrte skuten hele (ja altså bortsett fra en times tid der øynene gled igjen da) veien til Ona.

Her var det så trangt om plassen, at her må det øvest mer før mannskapet tar slike “parkeringer”, så da la kapteinen S/Y Flora pent til kai. Men skal nok ikke se helt bort fra at det blir en form for mytteri om bord i løpet av de neste ukene, og at det blir skifte av titler 😆.

Middag, rusletur for å se Ona og St.Hans bålet her, før noen runder med spill og deretter kom jammen Ole Lukkøye til S/Y Flora denne natten også.