Dag 2 og på vei til Edinburgh hadde vi bestemt oss for å stoppe og se et av Skottlands uendelig mange slott. På vei til slottet fant vi brått ut at det er fullt mulig å kjøre en liten omvei, for omveier det er vi gode på. Anbefaler omveier til alle som ikke er så gode på det, for en vet aldri hva som kan dukke opp.
For det som dukket opp for oss var rett og slett en koselig liten by/landsby ved sjøen, Stonehaven. Regnet pøste ned, og likevel bestemte vi oss for å gå fra Stonehaven til slottet, en liten spasertur på rundt 40 min hver vei. Men først måtte vi ha noe mat, og det ble enkelt med salat fra stedets Coop butikk i bilen mens regnet silte ned.
Det er nå ikke så innmari enkelt å få på seg fullt med regnklær i bilen, men smått om senn var vi klare for å både utforske stedet og finne slottet, Dunnottar Castle.
Det var jo lagt opp med flott vei og greier, bort til det slottet. Og til tross for regnet som silte ned og vinden som blåste fra alle kanter, så var det en fin gåtur. Minnet oss på et vis litt om fjorårets vårtur til Italia og veiene mellom de små byene langs kysten der faktisk.
Og mens vi gikk der og så på utsikten, bølgene som slo mot land og de bratte klippene ned mot sjøen, så dukket det opp et monument øverst oppe på en høyde. Minnesmerke for falne under 1. og 2. verdenskrig, og det gjør noe med en når en står der og ser på navnene fra distriktet her som falt. Tenker på hvor mange år det er siden, og fortsatt har det ikke blitt tatt lærdom av det og klart å holde fred på jord! En blir sjakk matt av det.
Imponerende bygninger altså, ruvende på en klippe. Til nærmere en kommer jo mer utrolig er det hva de fikk til for noen hundre år siden.
Nå er det ikke slik at sola plutselig dukket opp, men det var bare et oversiktsbilde av området der slottet står. Innenfor murene var det et helt lite samfunn, med massevis av folk som jobbet der, stall med mange hester, egne hus for voksne barn med sine familier, fangehull, smie, bryggeri og en hel haug med andre ting.
Vindusglugger vendt mot alle retninger, for å passe seg for evnt fiender. Små kriker og kroker for vindusgluggene der vaktposter satt i timesvis…
Egentlig kan en jo lure litt på hvordan i alle vide verden har en overlevd i disse steinslottene rundt om… Det kan jo ikke ha vært så innmari varmt med all den steinen, selv om de nok hadde litt mer tak enn det var her alle steder og forhåpentligvis noe glass til vinduer… For ikke å snakke om hvor kaldt det må ha vært med de korte skjørtene (kiltene altså) der alt dingler i all slags vær under….
Det var kaldt på tur, men i det vi nærmet oss bilen kom to unggutter med noen iskuler i kjeks som så så fristende ut. Så da gikk vi på det vi trodde bare var en liten kiosk med kaffe og is…
Stor var overraskelsen da det viste seg at det gikk an å få sette seg ned og varme seg. Så kan en nå lure på om en blir varm eller kald av kakao/kaffe og is da.
Stonehaven var en koselig liten by, helt utenom vår reiserute der vi kun skulle ha kjørt rett bort til slottet via en annen vei. Men det er dette som er så flott med å ikke alltid følge det en har plottet inn på GPSen.
Mulig mannskapet hadde blitt litt herdet av det lille som hadde vært av bilkjøring til nå, for etter å ha satt seg i bilen igjen, så skled øynene stille igjen der kapteinen førte farkosten langs motorveien mot neste bestemmelsessted:
Edinburgh…
Mannskapet gikk glipp av både en flott bro og et slott på veien, men takk og lov våknet hun før det var på tide å kjøre inn i Edinburgh. Da var det bare å holde seg fast igjen, og kommentere kjøringen i alle kryss. Skikkelig travelt denne kjøringen på feil side, og ekstra ille når en ikke helt vet eksakt hvor en skal. Men mens vi ventet på grønt lys et sted i nærheten av hotellet, ja da dukket jo plutselig hotellets parkering opp. Da stod nesten jubelen i taket i bilen, og vi kunne bare pent og pyntelig svinge inn på parkeringen i stedet for å kjøre gjennom lyskrysset. Puh.. da var det slutt på kjøringen et par dager 😅.