Pinse…. tre hele dager med fri for mannskapet, og eeendelig en langhelg der kapteinen ikke tilbragte den i Nordsjøen!
Det er noe veldig rart med oss to. Vi elsker å reise og utforske nye steder, men vi hater sånn pakking og sånt som hører til reising. Så når bilen endelig er klar, og vi har kommet oss hjemmefra, ja da puster vi godt ut. For da, ja da er vi endelig på vei. På vei til nytt sted, og nye muligheter. Nå høres det jo ut som vi skikkelig mistrives hjemme, men det gjør vi altså ikke, for vi koser oss godt hjemme der vi kan putle rundt med ting og tang i hus og hage. Men altså, så liker vi godt å reise også.
Så årets pinsetur skulle bli en sykkeltur – Kongeveien over Filefjell fra Tyinkrysset til Lærdalsøyri.
Kongevegen over Filefjell er navnet på den gamle vegen over Filefjell (et fjellområde mellom Lærdal og Valdres). Filefjell er en av de historiske hovedrutene mellom Vestlandet og Østlandet. Kongevegen over Filefjell var den første kjørevegen mellom Østlandet og Vestlandet.
På grunn av det stedvis våte og myrete landskap i dalbunnen, går den gamle vegen lenger opp i fjellet enn den moderne asfalterte veien i dag, og den gamle stien brukes fremdeles til fjellvandring. Kan også sykle denne ruten, men ikke alle steder der den gamle Kongevegen går.)
Bilen pakket, og syklene hektet bakpå, og kilometerne med asfalt legges bak oss. Vi tar gjerne den lengste veien, så via Geiranger og Strynefjellet, før først stopp på pinseturen ble Lom. Her spiste vi pizza og tok med oss noen kanelboller som kunne nytes et sted på veien.
Det passet så utrolig godt at vi kjøpte med kanelboller, for på vei over Tindevegen fant vi ut at en strekk på beina hadde gjort seg. Så kanelboller på 1840 meters høyde, det kan vi anbefale.
Mens vi legger mil etter mil bak oss, og vurderer hvor natten skal tilbringes, kommer vi på at det hadde vært kjekt med både utstyr for å kunne lage middag ute, samt håndkle for evnt bademuligheter. Da måtte vi bare konkludere med at det hadde vært for lite turer i det siste, og at vi hadde blitt rustne i pakkingen…
Det blåste nå både “hufser og kjerringer”, og kvelden var liksom ikke så ung lenger, så kan nok hende det kokeutstyret ikke hadde blitt brukt likevel.. Men noteres likevel bak øret til neste runde med tur.
5 grader og “hufsekjerring”vind…. liiiiiite lystne på å snu om på bilen for å kunne overnatte, men på en grusplass ikke langt fra Tyinkrysset fikk vi mannet oss opp. Flyttet bager og rot til fremsetene, blåste opp madrassen og kom oss under dynen.
Kapteinen kan melde om flott utsikt mot himmelen og skyer som farer forbi, sånn i stedet for å telle sauer liksom, når søvnen ikke helt vil komme og en har takvindu i bilen 🤷♀️🤭.
Etter en natts søvn på budsjett var vi klare for å finne et sted for bilen, og komme oss på sykkelsetene. Først fikk vi sjekket ut stedets butikk, og den kan anbefales – veldig flott og ryddig, kommer gjerne tilbake.
Mannskapet konkluderte gaaanske fort med at her var det syklet for lite på forhånd – lårene brant etter noen bakker oppover mot toppen av fjellet, og kanskje en skulle begynt med noe sånt som trening? Eller hvert fall opvarming på et vis mot slike turer?
Vi sykler ikke nødvendigvis så innmari langt før vi stiger av syklene for å sjekke ut slike “kruseduller” på skilt (les; severdigheter). St. Thomas kirka var opprinnelig en stavkirke som var bygd på 1100-tallet, og det knyttes mange sagn til denne kirken. Folk kom fra hele landet for å bli helbredet (unngå vanskelige barnefødsler, sykdom, få syndsforlatelse mm), og prestene synes det ble mye uro og forstyrrelser under messene som ble holdt. Men det var nok ikke bare from messe som ble holdt her – Syftesokdagen 2. Juli var både messedag og handlesdag, og om denne messedagen og handelen mellom folk fra Valdres og Sogn blir det sagt «Der vart mang ein hest sprængt / Og mang ei møy krænkt / Og mang ein spræk kar dængt.»
Egentlig godt vi var tidlig ute og det ikke var messedag – Her kunne møyen (mannskapet) lett blitt krenkt, karen (kapteinen) dengt og syklene (hestene) sprengt, så vi bare syklet stille videre 😉
Så syklet vi litt videre, helt til det kom en fin rasteplass langs veien – den måtte også utforskes.
Veldig mange fine steder å stoppe langs veien, og mye vann å se.
Her, ved Maristova, hadde vi først tenkt å finne overnatting. Det var ikke mulig å få tak i noen og nettsider med bestilling var det dårlig med, men da vi kom hit var vi jammen glad for at vi skulle sykle et stykke til. Slitne og kjedelige bygninger fristet lite annet enn å se på ved gjennomsykling. Men en gang i fordumse tider var det nok et flott gjestehus (bygget på oppdrag av Margrete I av Danmark i 1390), og et sted der en kunne hvile seg på vegen mellom Vestlandet og Østlandet.
Litt lenger nedi bakkene (der en kan ta av og kjøre mot andre steder enn mot Lærdal) lå det en gammel nedlagt bensinstasjon. Det står igjen en forsteinet mann som fortsatt holder i bensinpumpen i håp om at ikke alle kjøre elektrisk i disse dager – her måtte vi jo bare skuffe, ikke nok med elektrisk bil, men jammen er det el-sykler vi benytter også 😉
Stedet heter Borlo, og er verdt et stopp.
- Borlo bygdetun er et privat museum med 20 bygninger som inneholder lokalhistoriske utstillinger.
- Her kan du finne kinosal i møkakjellaren, amfi og utescene.
- Museet ligger ved E-16 Borlaugskrysset, der vegen deler seg mot Valdres og Hallingdal.
Noen ganger passeres en gammel melkerampe som er litt fin, så da blir det bråstopp og rygging på sykkelen for å ta et bilde.
Kapteinen og mannskapet har funnet ut ett og annet på sin ferd gjennom Norges fjell og daler: Til tross for at det er en sinnsyk mengde turister i både busser og bobiler, så er det lite som holder åpent utenfor skolene sin sommerferie. Så når vi endelig finner noe som er åpent, så står jubelen i taket – eller kanskje ikke i taket da, vi har jo ikke tak over syklene. Men altså, skikkelig glade blir vi hvert fall.
Til tross for mye stengte greier langs veiene, så er det hvert fall mye dyrehold som fortsatt er i drift. Sauer, geiter, hester og ikke minst kyr har vi sett endel til. Og kapteinen er tøff når det gjelder kyr, hvert fall på utsiden av gjerdet. Da godsnakker og lokker han på de, så skulle tro han var rene budeia i forkledning. Men for de som har hengt med her en stund, husker kanskje fjorårets opplevelse med de kyrne som ville prøve sparkesyklene våre? Da var han ikke så tøff i trynet da nei!
Noen steder er det obligatorisk å stoppe, sånn som her ved Borgund stavkirke. Et prakteksemplar av hva de fikk til av ingeniørkunst i god gamle dager.
Så kom vi til den delen som vi bare hadde sett på bilder, og sagt at dit skal vi hvert fall. Vindhellavegen – Egentlig var det et mislykket veiprosjekt. Men de trange kurvene på høye murer i bratt stigning har gjort Vindhellavegen berømt.
Fersla mellom aust og vest har alltid gått gjennom det tronge Vindhella-skaret ovanfor Borgund stavkyrkje.
Først som ride- og kløvjeveg over livsfarlege galdar (som gjerne var tronge, bratte fjellhyller). Deretter som postveg. Ikkje før kongevegen kom i 1790-åra vart vegen farande slik som vi ser den i dag.
Men kongevegen vart bygd bratt. Stigninga var på 1:4, og det kunne vere hardt for hest og kar å kome ned, spesielt vinterstid.
Så i 1840-åra prøvde vegstyresmaktene å gjere noko. Dei bygde ny hest- og kjerreveg på høge murar gjennom skaret, og la inn ein ekstra sving for å prøve å redusere stigninga.
Vegen vart bygd etter nye byggeprinsipp som til dels ikkje var utprøvd i dåtidas Norge. Den ligg høgt i terrenget, og fekk fire 180 graderssvingar, bygd opp av høge steinmurar.
Men stigninga vart ikkje mykje betre. Den vart redusert til 1:5. Så vegane gjennom Vindhellaskaret var eigentleg to mislukka prosjekt – dersom vi berre ser på stigninga.
Bildet er sjølvsagt ikkje så enkelt. Både kongevegen frå 1790-åra og erstattaren Bergenske Hovedvej frå 1840-åra var ingeniørbragdar. Og flotte vegmeisterverk på høge murar som i dag framstår som kanskje norges vakraste vegkulturminne.
Kongevegen har fått Vakre Vegars Pris og EU sin høgsthengjande kutlturminnepris, Europa Nostra. Vindhellavegen bidrog mykje til det.
Og vips, så var vi nede, og et skilt kunne fortelle oss at det var 1,5 km til stavkirka, ergo er Vindhellavegen 1,5 km.
Det er imponerende at de gikk her i all slas føre, med hest og kjerre. Så kom jo etterhvert automobilen, og det er jo til og med dokumentert at den første turisten med automobil har passert på disse trakter 🙂
Vi hadde tilbragt forrige natt på budsjett, i bilen altså ;). Den bilen stod jo igjen ved Tyinkrysset, så vi hadde ingen budsjettovernatting i vente denne natten. Vi tok rett og slett den herskapelige varianten denne natten, og hadde fått det siste rommet som var ledig på Husum hotell. Et erverdig og flott stykke hotell, med få rom og dermed ikke det turistjaget som en kunne ellers møtt på.
Ikke helt bryllupssuiten, da men :). Liiite søtt rom, med en seng i hver ende.
Rett utenfor rommet vårt var det en veranda, som alle gjestene kunne benytte. Her var det deilig å sette seg ned og bare puste ut før dusjing og middag.
Dusjing ja…. Ned en trapp, bortover korridoren, og opp noen trinn til, og der, der var badet til vårt rom – rom nr 7. Her var det ingen dusj på rommet, i denne gamle skyssstasjonen.
Laksetrapper i elven nedom hotellet
Våre trofaste hester står pent utenfor å venter på en ny dag med nye mil….
På hotellet kunne vi bestille middag, og ganske enkelt når de kun har en meny å forholde seg til. Maten var nydelig god, og jordskokksuppen utmerket seg spesielt.
Mye ganger, noen trapper her og der, men et veldig fint hotell. Ekstra fint at det er tatt vare på de gamle stabburene som stod i bakgården.
Etter en veldig god middag, en god natts søvn i hver sin seng og frokost, var vi klare for nye mil på sykkelen. Det er heldigvis fortsatt nedoverbakker 😉
Hadde ikke syklet mange meterne så dukket denne flotte brua opp. Den er ikke lenger i bruk, men står der så staselig og vokter den flotte lakseelven.
Når en kommer over skilt som sier noe om hvor langt det er igjen … Godt med litt kontroll 😉 Og at vi har så store sekekr skyldes værmeldinger som ikke kan bestemme seg, vi var kledd for alle eventualiteter – middag på hotellet, regnvær, sol og varme, og ikke minst vind og kjølig værtype. Nå var det vel egentlig kun klær som passet på det som gikk på vind og kjølig værtype som var brukt, sånn foruten et skift til middag da… Så kunne spart oss noe av oppakningen gitt..
Hvis en er i tvil om hvor en er, så var det tett mellom skiltene som sa noe om Kongevegen altså.
Nedover dalen var det en mektig elv – det bruste og bråkte og det rant i strie strømmer og fossefall. Dette er en elv det har vært fisket laks i mangfoldige år og her og der kunne vi se gangveier og broer som var festet i steinveggene. Mange av de der det nesten var skumlest og veldig farlig hvis en hadde falt i elven. Jammen imponert over de som omtrent satt liv og helse i fare for å få seg en fisk til middag liksom! Kan en ikke bare kjøpe en på butikken da ?;)
Det var ikke så mange andre som ferdes langs denne gamle E16, sånn bortsett fra oss to syklistene og bobiler.
Det er så kjekt å sykle langs disse veiene, ikke går det så fort som å kjøre og ikke så sakte som å gå. Vi får sett oss godt rundt, og ekstra kjekt er det når det plutselig kommer muligheten for å legge igjen noen kroner. Her fant vi en lokal produsent langs veien – så da ble det deilig eplemost som kunne nytes litt til lunsjen.
Så var vi kommet til veis ende, og vi jaktet etter et sted å spise lunsj. Ved vannkanten i Lærdalsøyri fant vi oss en benk og kunne nyte medbrakt, lokalkjøpt eplemost til brødskivene med Nugatti 🙂
Så ruslet vi rundt, fotograferte gamle koselige bygg (og oss selv), mens den ene turistbussen etter den andre kom med horder av turister.
Dagen før vi kom så hadde det vært brann i noen av disse flotte gamle husene her. De lokale snakket om denne samme hvor vi gikk, og ikke kunne de skjønne at det hadde tatt sånn tid før sprinkleranlegget hadde slått seg på. Men de hadde ingen svar, kun masse spekulasjoner.
Inni mellom later vi som vi er kulturelle og stikker innom et galleri eller to 🙂
Vi som hadde syklet et stykke denne dagen i litt vind og blæst, var litt småkalde. Så da var vi ikke verre på det enn at vi fant oss en liten fjelltopp såpass at varmen og pulsen fikk stige litt. De er altså så flinke i dette fylket å sette opp slike flotte dagsturhytter på små og store fjelltopper. Det ønsker vi oss i vårt eget fylke også.
Så var det kanskje på tide å finne igjen bilen. Det var jo her vi hadde brukt mest hjernekapasitet da vi planla turen, for hvordan kommer en seg tilbake til bilen uten å sykle alle milene i retur? På sommerstid (altså når det er skoleferie) gikk det litt mer transport, men om vi skulle tatt en taxi hele veien tilbake til bilen hadde jo all denne budsjettovernattingen hatt lite for seg.
Men vi fant en bussrute som gikk den veien og mens kapteinen satte seg på bussen for å finne bilen, fant mannskapet seg en kafe der hun kunne fordrive noen ventetimer mens hunbåde fulgte med på sykler og bagasje (og holdt seg tørr for regnet som var kommet).
Mens mannskapet satt på en kafe i Lærdalsøyri og ventet på kapteinen som tok bussen til Tyinkrysset for å hente bilen, så kom det plutselig inn en småforkavet kar på kafeen.
Småstresset og litt nervøs spurte han mannskapet om hun var norsk. Joda, kunne bekrefte såpass. Da lurte han på om en dame med rødt stort hår var observert i kafeen… “Hmmm sånn bortsett fra meg selv, du mener”, spør mannskapet med latter og glimt i øyet.
Karen skulle møte ei dame for første date, og hadde kjørt nesten 2 timer og var lusne 4 minutter for sent ute til avtalt klokkeslett og damen var forduftet. Så da ble han stående og prate litt, før han vurderte å kjøre til damens bygd og melde om at han var der. Etter litt mer prat, gikk mannen på jakt etter damen, men syntes det var dumt at det ikke var denne rødhårete damen han skulle møte 🤷♀️🤪. Ja, sånn bortsett fra at han mente denne var for sprek for han etter å ha fått vite at hun hadde syklet fra Tyinkrysset til Lærdalsøyri da 🤣🤣. Dessuten er hun jo innmari godt gift da🤭.
Så gikk ferden videre, nå via Nasjonal turistveg til Aurland. Vi har jo ikke vært så kjempeheldige med været, men her oppe var det bare 1 grad og til og med snøfjon i lufta….
Et obligatorisk stopp ved Stegasteinen må så klart til. Jammen er det flott utsikt mot Nærøyfjorden langt der nede.
Jakter etter nok en overnatting på budsjett, men vi ønsket liiiiiitt bedre forhold enn første natten. Så laaaangt oppi en svingete vei høøøyt oppi en fjellside der ingen skulle tru at nokon kunne bu, ja akkurat der… Der var det en sving bilen kunne parkeres. (Svingen over som hadde litt bedre utsikt var allerede opptatt av en tysker i bobil, og skal tro hvor finnen i en annen bobil fikk parkert seg for natten? For vi hadde kjørt til endes og måtte rygge et stykke ned igjen for å få snudd, for der var det smalt og trangt der gitt. Men finnen kom aldri i retur, så kan hende han sitter fast et stykke oppi sida der enda han….)
For å si det slik, vi var veeeeldig langt oppi fjellsiden de vi slo oss til for natten. Utsikten ned mot flåm var det ikke noe å utsette på altså.
Undredal – har du hørt et så finurlig navn på et sted før? En blir jp gående og undre seg på hva de har der som har et så fjongt navn – så her var det bare å ta avstikkeren nedom dette bittelille stedet som har 70 fastboende og mer enn 400 geiter. Det de er kjent for her er geitosten sin, samt verdens minste stavkirke.
Det var ikke så lett å få tatt bilde av hele denne lille bygda der vi gikk og ruslet omkring, så da passet det bra å kunne ta bilde av bilde av bygda 🙂
Ganske så liten denne stavkirken deres, og med tanke på antall fastboende så er det nok sikkert greit at det ikke bor så mange hvis alle kunne tenkt seg en tur til kirke.
På vår vei videre, tross alt noen timer igjen av pinsen, så tok vi en rast i Gudvangen. Mannskapet hadde ikke vært her før, så det passet jo fint med en liten matbit her.
Kapteinen er et ordentlig unikum fullt av geografi- og severdighetskunnskaper. Så mens vi kjører der i Nærøydalen så sier han at her, akkurat oppover her, var det den tidligere E-16 veien gikk. Veien som han mente er Stalheimskleiva. Det er en 1,5 kilometer lang veistrekning i Voss kommune, kjent for å være en av de bratteste veiene i Nord-Europa. Den gamle veien ble stengt for trafikk i 2020, men er nå gjenåpnet for gang- og sykkelkjøring etter en restaurering.
På toppen av veien står det et gammelt hotell, Stalheim hotell, og siden vi ikke orket å ta syklene av bilen for å sykle denne gamle veien, så vi kjørte heller opp til hotelet for å se på utsikten og kanskje ta oss en is….. Det var lite is å få tak i her, men vi fikk en fantastisk utsikt over Stalheimsfossen, Sivlefossen og Nærøydalen.
Da vi skulle kjøre gjennom Voss, fant vi rett og slett ut at vi skulle stoppet for en liten fjelltur. Kan jo sykle opp til gondolen på Voss, foreslo mannskapet. Kapteinen syntes det var en god ide, så vi fikk syklene av bilen og tråkket i vei. Nå hadde jo vi stort sett syklet nedoverbakker de to dagene før, så dette ble litt av en overgang for å si det mildt. Hadde det vært en eneste oppoverbakke til, hadde mannskapet lagt seg ned …..
Og snipp, snapp, snute, så var denne pinseturen ute (over). Finfin langhelg med masse aktiviteter og nye steder å utforske, og er du som oss, ja da anbefaler vi glatt denne runden her 🙂
Takk for følget, vi sees plutselig igjen 😉