En planlagt helgatur til Voss for å møte noen av kapteinens kolleger kan alltids by på mer enn først antatt, når kapteinen tar veloverveide impulsive avgjørelser 😉

Siden det ikke var mulig å ta Rallarvegen da vi likevel skulle til Voss en helg, måtte vi finne andre muligheter for å forlenge helgaturen siden det fortsatt var noen feriedager igjen for mannskapet (kapteinen har jo sin turnus, så han har jo “ferie” i ukesvis i strekk rett som det er 😉 ). Jammen forskjell på folk, si!

Helgaturen skulle forlenges i begge ender og det hadde jo vært kjekt å gjøre noe litt annet enn å bare “slye” seg med hotellopphold, så da ble bilen pakket med hengekøyer og annet stasj for å kunne tilbringe en natt mellom noen trær både før og etter helgen. Fullstappet bil, godt humør og ikke helt de beste meldingene for første del av turen, men av gårde gikk det. Etter noen timer på veien, med regn og mere regn måtte til og med mannskapet (som virkelig trives i en hengekøye) kaste inn håndkleet. Det var ikke noe særlig å lete etter flotte overnattingssteder mens regnet silet, for deretter tømme bilen på let etter hengekøyene og bli dyvåt før en skulle krype i soveposen….. Takk og lov for campingplasser med hytter(!) selv om kapteinen ble skuffet siden bassenget på stedet hadde stengt for sesongen. Det ble altså hyttenatt i Byrkjelo denne natten, og etter kortspill med nye tap for mannskapet var det bare å krype i soveposen i hytta for lading til helgen.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Greit å ha overnattet et sted der det var lett å få tak i frokost (og lunsj), og med fersk gjærbast fra Bakar Jon i magen var vi klar for neste etappe på turen mot Voss. En må jo si at med en mann som kapteinen som liker alle slags “om- og snarveier” så vet en aldri hvilken vei en tar når en skal på tur. Denne turen ingen unntak 🙂

Det kjøres på veier mannskapet aldri har vært før, og det til tross for at hun har fartet en god del på norske veier i løpet av sine “unge” år. Kapteinen forteller og viser på kart, og det er spennende med nye ruter og stoppesteder og en kan aldri vite hva en møter rundt neste sving. Vi stoppet til slutt i regnværet for medbrakt lunsj ved Likholefossen. Dette er en del av en sti, Fossestien, som går fra Viksdalen til Gaularfjellet (eller motsatt), og i bedre vær med bedre tid en gang skal denne gås.

Vel fremme på Voss var det å finne hotellet, spise middag med kapteinens kolleger og bare nyte helgen. Fikk forresten smake den beste eplecideren ever som var laget av en av kapteinens kolleger. Det må jo egentlig være verdens beste skussmål, for manskapet er kanskje kjent for å være en smule kresen… (Sånn i hvert fall i følge kapteinen som verken spiser leverpostei eller makrell i tomat ;))

Lørdagen bød heldigvis på et bedre vær og aktivitetene stod i kø 🙂 Første del på lørdagens program var å ta gondolen opp på fjellet, og til tross for en smule skepsis hos mannskapet så kom vi oss overraskende greit både opp og ned igjen med gondolen. Ruslet litt på toppen og tok noen fotoshoots (eller hva det nå kalles) på en huske med flott utsikt. Noen mer pysete enn andre, så det er ikke alle bilder som er like fjonge kan enn si….

Neste post på programmet var Voss vind! Her var mannskapet enda mer skeptisk, men ho hei det var jo bare gøy jo 🙂 Og for all del, litt vanskelig. Vanskelig å huske alle tegnene fra instruktøren, og at en i det hele tatt kom seg opp i luften var vel mer et under. Men skikkelig gøy å ha prøvd det syntes vi begge :=)

Ikke mye tid til å slappe av, men det kan en jo gjøre en annen gang. Siden vi overnattet på det hotellet som er kjent for å ha en av landets beste vinkjellere måtte det omvisning til altså. Wow, rene drømmestedet med alle de flaskene altså! Flink vinmester, gode bobler i glassene under omvisningen og en fantastisk middag med herlige viner til. En artig kveld der enkelte prøvde å få noen mer sjenket enn andre, og det var flere som lurte på om enkelte ville komme seg ned til frokost på søndagen. Men jammen var de der alle sammen, selv om noen ankom frokostsalen litt senere enn andre. Kjekk helg med noen av kapteinens kolleger fra Nordsjøen 🙂

Helger tar jo gjerne slutt, sånn oftest før en ønsker det, men vi hadde jo forlenget denne helgen siden kapteinen er av det veloverveide impulsive slaget 😉 Kapteinen hadde nemlig gått til anskaffelse av ny båt! Ja, ikke ny seilbåt da, for den hadde det vel blitt utfordringer å få med bak på bilen, men en koselig liten sak for å kunne skaffe alt av fiskemat selv fremover 🙂 Han tenkte jo at siden vi likevel var “sørafor” så kunne jo vi bare ta turen nedom Risør for å hente båten… Han er nå veldig god på kart og avstander, den godeste kapteinen, men helt kontroll på hva han tenkte i dette tilfelle det kan kanskje diskuteres.

En fin liten biltur fra Voss til Risør, med solskinn og ikke så verst temperatur, der v i stoppet litt her og der, kjøpte frukt i fruktboder langs vegen i Hardanger, spiste en is i Odda og bare lot humla suse. Nærmet oss etterhvert Risør, hadde som sagt tenkt å overnatte i hengekøye, og begynte å tenke på hvor vi skulle tilbringe natten. Vi ville jo nærmest mulig hentestedet der båten skulle plukkes opp neste dag siden det var langt og kjøre opp igjen til Ålesund/Langevåg, og det sikkert ville bli litt mer lading på Teslaen som skulle dra en båt enn det en vanligvis ville bruke. Til slutt havnet vi i Risør sentrum, fant et koselig sted ved kaia og kjøpte oss en pizza. Diskuterte hvor vi skulle se om det var mulig å få opp hengekøyene, mens kvelden ble mørkere og mørkere. Til slutt var det så mørkt at vi ikke ante hvor vi skulle lete en gang… Da var det enkelt med en telefon til et overnattingssted, og vips så var vi innomhus denne natten også 😉 Impulsive! Jaja men sann 😉

Tidlig morgen i Risør, kapteinen fikk seg et morgenbad i sjøen mens mannskapet stod på land og frøs. Koselig å rusle i Risørs gater en mandagsmorgen, ta med frokost fra et bakeri og bare nyte utsikten i havnen. Her kan en drømme om å ta seg en tur med S/Y Flora en gang en har maaaaange uker med fri så en rekker å komme seg både ned og opp igjen når vinden ikke nødvendigvis alltid blåser dit en ønsker.

Den nye båten ble hentet og turen opp igjen startet. Det første vi var på jakt etter var lademuligheter! Vet ikke helt hva som skjedde, men vi hadde nok gått glipp av en ladestasjon like etter avreise, og plutselig var det gått drastisk ned på batteriet… Nå var rådyra gode (eller er det dyre råd gode?), for hva skulle vi nå gjøre? Det var ikke nok strøm til å komme til neste ladested med båten på slep.. Kanskje ikke engang uten båten på slep…? Hmmm…. Hva nå? Det var da kapteinen sa at båten måtte av, slik at han fikk kjørt bilen til nærmeste ladestasjon og håpe at det var nok strøm å komme seg dit… Det var vel bare en ørliten utfordring til (som kjent kommer sjelden en “ulykke” alene) og det var at det ikke var noen lås på båthengeren og da kunne jo noen egentlig stikke av med båten mens bilen fikk ladet seg.

Resultatet? Jo, det ble slik at kapteinen fant en grusplass rett ved E18 og satt av både båten og mannskapet! Så der stod mannskapet da, på en øde grusplass med en flaske vann og en banan og visste ikke hvor lenge tiden måtte fordrives der. Takk og lov for at solen skinte, det gikk an å spasere seg frem og tilbake noen ganger og en kunne drømme om at kapteinen kanskje kjøpte med seg en is til mannskapet som var båtpasser i varmen 🙂 Det tok sin tid, kapteinen måtte kjøre en godt stykke for å finne en ladestasjon, og få noe strøm på batteriet, før han kunne kjøre tilbake for å hente båt og mannskap. Noe is var vanskelig å få med mente han, for den ville smeltet på returen, så der gikk isdrømmen i tusen knas 😉

Det var ikke helt så fort gjort å få denne båten opp igjen til Sunnmøre som kapteinen hadde ment på forhånd. Tidsestimatet hans var på 10,5 timer med lading, men det måtte myyyyyyye mer lading til enn tenkt. Det ble ladet og ladet, og heldigvis ble det både is og annet digg også i ladepausene 🙂

Kvelden nærmet seg og det ble mørkere, og hvert fall mannskapet som bare satt på begynte å bli både sliten og trøtt. Hun har nå en tendens til å kunne sove alle steder, og også i bilen. Kjedelig selskap for den stakkars kapteinen som måtte kjøre hele veien. Til mannskapets forsvar, så var det begynt å nærme seg morgendagen og jobb igjen da…

Jammen var det godt da vi så huset og kunne krype til køys etter en biltur på over 15 timer 🙂