Når en har noen uplanlagte feriedager og er sammen med kapteinen, kan de ikke bare forsvinne uten noen aktiviteter av et slag. Da kan en jo risikere at ferien bare gikk opp i røyk uten å ha noe fint å se tilbake på når dagene blir mørkere og enda våtere enn det til tider har vært denne sommeren.

Nå hadde det seg jo slik at noen planer hadde vi, og vi så på muligheten for å kombinere en fremtidig Vosstur med noe annet. Mannskapet hadde jo et stort ønske om å sykle Rallarvegen, og etter flere timer på nett og i telefon for å finne noen ledige sykler slik at vi kunne få syklet Rallarvegen når vi likevel skulle til Voss, så måtte vi bare bite i det sure eplet. Ikke en eneste sykkel tilgjengelig på de dagene vi hadde som tilgjengelige… Hmmm hva skulle vi da ta oss til?

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Nå er nå ikke kapteinen tapt bak en vogn, og med en stor forkjærlighet for kart og lesing av opplevelser på det store internettet, så er han et oppkomme av gode ideer og opplevelser 🙂 Det er bare å henge med i svingene og håpe at de ikke er altfor skremmende for et mannskap som er over gjennomsnittet skeptisk til fart og spenning 😉

Tada!! Sykle Aursjøvegen! Det hadde kapteinen tenkt på lenge, og nå var jo det en ypperlig mulighet, synes han 🙂 Værmeldingene var ikke så verst, el-sykler hadde vi og med en telefon til DNT Aursjøhytta som kunne bekrefte at vi var hjertelig velkommen, ja da var det bare å hive seg rundt da. Sekkene ble pakket, bilen lastet med syklene og på vei var vi.

Et stopp i Molde for å sikre oss litt lunsj slik at vi kunne raste på veien, og ferden gikk videre. Nå hadde vi så sen ferie at det var lite turister å møte, og da vi parkerte bilen i Eikesdalen var det til og med stengt for sesongen på kafeen der.

Været var bedre enn meldt, og det var bare å finne shortsen med det samme 🙂 Vi kom oss på syklene og startet på vår vei opover dalen. Fra Eikesdalen og til Aursjøhytta er det omtrent 30 km, og det meste er oppover. Regnet med at vi skulle få kjørt oss litt selv om vi hadde el-sykler, for vi skulle opp på rundt 1000 moh på det høyeste, selv om Aursjøhytta ligger litt lavere.

Nå hadde det seg slik at mens en pustet og peste litt oppover bakkene, så kjente mannskapet på en smule av høydeskrekken da vi begynte på de smale og svingete veiene oppover selv om andre sikkert synes det ikke var noe å være redd for. Så mannskapet måtte sykle på innerste delen av veien og måtte krysse veien hver gang det var en sving, for å slippe å ligge på yttersiden av vegen. Jammen bra at det faktisk knapt var en bil å se på turen vår. Helt klart en fordel å ha ferie så sent, for hvis det skulle være fullt av trafikk i tillegg til litt utfordringer med høydeskrekken, så hadde vel kanskje mannskapet kastet inn håndkleet …..

Anbefaling for andre som skal sykle denne turen: Refleks og gode lykter! Det har seg nemlig slik at det er en tunnel i Finnsetlia, og den har ikke lys. Veien går i en sirkel inni tunnelen, og det er ikke noe lys som kommer fra endene og det er mørkt inni der. Og da mener vi ikke bare mørkt, men kølsvart! Det var så mørkt at vi så ingen verdens ting. Noen (kapteinen) hadde heller ikke lykt på sykkelen sin, så heeelt forberedt på dette var vi vel ikke. Men det gikk, vi (hvert fall mannskapet) snek seg så nært tunnelveggen som mulig mens det gikk i sneglefart oppover tunnelen. Jammen godt vi ikke møtte biler på veien, puh! Mannskapet som er en smule mer pysete enn kapteinen, begynte allerede å bekymre seg for tunnelen på tilbaketuren….

Lunsjpause ved jettegryten var virkelig på sin plass 🙂 Da var vi så varme og slitne at det gjorde seg med en god rast og litt hvile av såre bakender. Anbefaler et stopp ved jettegryten om en tar denne turen noen gang.

Flere oppoverbakker, noen mye brattere enn andre, men for en tur og for et landskap! Spektakulert!  Da vi kom til det høyeste punktet, var det bare å nyte at det nå skulle være forholdsvis flatt eller nedoverbakker til Aursjøhytta. Deilig å kunne bare la syklene trille selv, for det var tungt oppover til tross for hjelp av motor på syklene.

Vel fremme på Aursjøhytta kunne vi nyte et glass vin/øl, mens vi ventet på at middagen skulle bli servert 🙂 Tre retters middag med godt i glassene var ikke å forakte etter en slitsom, men fantastisk tur oppover. Verten på hytta hadde til og med varmet opp boblebadet til vi skulle komme, så det var ekstra herlig å kunne senke slitne kropper ned i det varme vannet da mørket senket seg og stjernene viste seg på himmelen. WOW, for en dag!

Etter å ha sovet som en stein, spist en god frokost og slått av en prat med andre som overnattet på hytta var det på tide å sette seg på sykkelsetene igjen. Vi hadde egentlig lyst å sykle et stykke mot Sunndalsøra, men etter noen få hundre meter den veien så snudde vi. Det blåste så vanvittig at det var umulig å se hvor vi syklet for tårene trillet hele tiden i vinden. Vi snudde, og tok samme vei tilbake. Vi skulle uansett samme vei tilbake, for vi hadde nok ikke hatt nok batteri (eller rumper) til å sykle hele veien rundt uten å ha hatt litt flere dager på sykkel først 😉

Vinden var roligere den veien vi nå tok, og vi syklet rolig nedover igjen. Rastet og spiste matpakken vi smurte på hytta ved et utkikkspunkt der en så laaangt nedover i dalen, og hvor det var veldig høyt ned. På samme sted bruker noen å kaste seg utfor i paraglider, men det er ikke noe vi trakter etter.

Det går ikke så fort nedover bakkene heller med mannskapet, men nå skal det sies at det var mannskapet som hadde best driv oppover. Det har vel kanskje med batterikapasiteten på den sykkelen å gjøre, men 😉 Så da kan vel en heller tåle at kapteinen har den største farten ned igjen 🙂

Så kom den tunnelen da…. og vi var vel ikke noe bedre utstyrt med lys og refleks nedover enn det vi hadde vært på vei oppover… Men litt mer forberdt da, for på vei oppover slet vi med å finne ut hvordan lykten på mannskapets sykkel kunne skrus på. På med lykten, mannskapet fremst siden kapteinen ikke hadde lykt på sykkelen (hmmm julegavetips til neste år?!) og inn i tunnelen bar det. Det var ikke mange metrene inn i tunnelen før det var omtrent like svart som i den svarteste natten til tross for sykkellykt….. Pysete mannskapet lurte på hva vi nå skulle gjøre…. Det kommer da tørt fra kapteinen: “Eg vet ikkje eg”. Mens det så ut som mørkest og mannskapet nesten vurderte å ta den andre lange veien om Sunndalsøra, da kom det jammen en bil. Ikke en hviken som helst bil, men en arbeidsbil med kraftige lykter! Kapteinen nesten roper: “hiv deg på sykkelen og trø som f….. ” så får vi hjelp fra lysene fra bilen som kjørte forbi oss. Hadde ikke den bilen kommet, så hadde vi sikkert stått der enda!?

Etter å ha forsert den tunnelen var det nesten bare koselig siste rest av veien ned igjen til bilen 🙂

Vel tilbake til bilen så måtte vi kjenne om vannet i Eikesdalen kunne brukes til en dukkert, men det var like greit å stå over for det var gyselig kaldt, så da pakket vi alt inn igjen i bilen og satte kursen hjemover. En fantastisk tur som anbefales 🙂