Noen ganger så er det mest praktisk å spise middag underveis, enten fordi vi vet vi kommer sent i havn, eller fordi det ikke er noe å få kjøpt i neste havn eller bare rett og slett fordi vi er sultne. I Stavanger hadde vi kjøpt det største blomkålen vi hadde sett og kapteinen kokkelerte en skikkelig digg blomkålsuppe her om dagen. Svære blomkåler har en tendens til å bli svære suppekjeler og denne var heller ikke noe unntak fra den regelen. Innseiling til Haugesund med fylte suppemager var ikke så verst.

Vi fikk siste plassen på kaia, og gikk for en dessert i Haugesund mens vi spaserte i gatene her.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Sent på kveld la vi til kai i Mosterhavn slik at vi fikk ladet oss selv opp med litt søvn. Til tross for at det var sent så måtte vi lufte oss litt og utforske litt av plassen vi var kommet til.

Her fant vi også en flott urtehage og en opplyst sti til et utkikkspunkt på en liten haug. På den opplyste stien var der litt skilt med årstall og ulike hendelser, og mens vi da går der i halvmørket mellom alle trærne, så gisper plutselig kapteinen høyt og litt “skremt”. Mannskapet hyler og omtrent hopper i armene til kapteinen, livredd for hva det nå enn kapteinen var redd for. Hvorpå kapteinen hyler av latter av dette lettskremte mannskapet. Egentlig så bare gispet han på tull av et skilt med Svartedauden på….

Veldig flott tillaget på toppen av haugen med glassrekkverk og benker.

Tidlig neste morgen snek vi oss stille avgårde før nabobåten vi lå utenpå fikk åpnet gluggene.

Hadde ikke før lagt til havn i Rosendal, før vi hadde fått sparkesyklene på kaia og vi var på vei til obligatorisk besøk ved Baroniet Rosendal.

Grunnen til at vi var så kjappe avgårde var fordi vi hadde funnet ut at vi kunne få tatt oss en tur til Bondhusvatnet også. Men da måtte det skje på ved å ta buss kl 1543 fra Rosendal for eneste biss tilbakr gikk kl 2055… Så da ble det slik, og vi busset til Sundal med sparkesyklene medbragt. En stakket stund hadde vi fundert på om vi kunne ta sparkesyklene hele veien inn til Sundal, men etter å ha tatt buss i 35 minutter på litt ymse både smale, svingete og med 80 soner uten fortau så var vi jammen glade vi hadde konkludert med at en busstur i ferien også kunne være kjekt.

Turen opp til Bondhusvatnet på nesten 3 km tok vi på sparkesykler og det var greit å kunne frese forbi alle andre som også skulle opp og ta instabilder av “verdens mest fotograferte båt”.

En gang i tiden kunne isbreen sees i enden av vannet, men sånn global oppvarming og greier har vel gjort til at også denne gar krøpet oppover og en må anstrenge seg litt mer for å få sett den. Nå lot vi oss ikke stoppe av at det ikke var noen isbree der lenger, for vi tok turen til enden av vannet likevel. Her var det langt fra sparkesykkelføre, der det gikk regelrett over stokk og stein langs vannet.

En blir varm av å gå slik over stokk og stein, og noen hengebroer og, men endelig lå stranda i enden av vannet for våre føtter.

Satt oss i vannkanten og den godeste kapteinen som er den heldige utvalgte til å dra på sekken, overrasket nok en gang med innhold som mannskapet ikke hadde fått med seg. Ja, skulle jo litt til å slå ringen han hadde med i sekken i en isgrotte på Svalbard, og det er jo vanskelig å få en prest eller sånn i sekken for å kunne slått til med bryllup innerst i dalen her så…. Men for all del, det var helt fortreffelig da han dro opp kalde øl, smirnoff ice og Troika 😍.

Etter endt tur ved Bondhusvatnet, og mens vi stod der i grøftekanten og ventet på bussen, så måtte kapteinen “vanne” blomstene i grøftekanten. Jammen var det ikke en hel haug høner rundt hjørnet på skuret han tenkte han skulle gjemme seg bak.

Vel tilbake i S/Y Flora etter å ha tatt siste bussen hjem (kl 2055), så benyttet vi anledningen til å få oss litt rene klær. Og mens vaskemaskinen gjorde jobben, gikk vi likegodt en tur på den lokale puben BarOn. Trivelige lokale ungdommer som tok i mot og kom med både drikkeanbefalinger og endatil tilbydde utlån av vaskemaskinen da det hørtes at vi vasket klær. Var endatil bare 10 min unna å gå. Vi hadde jo allerede fått på klesvasken, så vi måtte jo takke pent nei til tilbudet, men veldig koselig med så kjekke tilbud.

Neste dags frokost ble inntatt på en fjelltopp med utsikt over Rosendal og omegn. Her var det satt opp en utrolig flott hytte som alle kunne benytte. Vi lånte bare en benk i solen utenfor mens vi spiste frokost vi, men her hadde en sittet godt også på en regnværsdag.

På vei oppover så måtte vi gjennom grinder og vi hadde parkert sparkesyklene trygt på utsiden av en grind. Vi var sikre på at det var et trygt sted og da vi møtte 5 kyr i grøftekanten på vei opp stadfestet det for oss at det var greit der vi hadde satt de fra oss.

På vei ned igjen så hadde disse 5 kyrne flyttet på seg, og nå var de ikke lenger i grøftekanten, men midt i stien der vi skulke gå…… Mannskapet er livredd for slike store dyr som er på tur uten eiere, og selv om kapteinen heller ikke er overvettes begeistret så bruker gjerne mannskapet å dytte kapteinen fremst i slike settinger. Nå var vi derimot superheldige for det kom et annet par forbi kyrne bare rett før oss, så vi nesten sprang forbi på utsiden av de så de kunne ta støyten.

Litt oppesne nå som vi endelig hadde passert det vi så på som den stoooore utfordringen, så da gikk resten av nedturen lett. Heeeeelt til vi kom til den grinden vi hadde satt fra oss sparkesyklene utenfor. Der var det ikke bare fem kyr nei. Der var det så mange at det hadde vi ikke rukket å telle heller. Nå angret mannskapet på at hun hadde insistert på at sparkesyklene skulle låses, for det gjorde jo bare til at vi måtte stå eeeeenda lengre der inne med disse store kyrne uten eier. Og da den ene bare stod der å tygde og kikket på, så lot vi skuldrene synke en ørliten grann… Men det var før vi hadde kommet helt bort til sparkesyklene og fikk se at her hadde noen kyr vært å prøvd seg. Nå har vi egentlig aldri sett ei ku på sparkesykkel, men det kan jo hende at det også finnes ei ku eller to som har en drøm om å suse avgårde med vind i luggen og halen rett til værs?

I hvert fall hadde en av de prøvd å få på seg kapteinens hjelm, for den hadde fått seg en liten bulk og manglet noen smådeler. Kus kunne jo egentlig bare ventet til vi kom, så kunne vi hjulpet til med hjelmen om det var ønske om det liksom… også sparkesykkelen til kapteinen hadde kua prøvd å få plass på, for den var veltet og hadde spor etter skitne kuføtter….

Men det kan hende vi hørtes rolige ut, men det var vi altså ikke. Mannskapet hylte ut ” få låst opp!!!”. Og da nærmeste ku begynte å bevege seg fort mot oss (var sikkert den som ville på sparkesykkeltur, og ble sur fordi vi tok de…) har vi aaaaldri gått så fort før mens vi trillet sparkesyklene mot åpneningen i strømgjerdet.

På vei ut fra Rosendal svingte vi bortom Salmon eye, et museum og spisested som heldigvis var fullbooket. Var visst ikke heeelt for vår lommebok, men kult byggverk som lå der og fløt langt fra land var det jo.